Hva er det egentlig som skjer når vi minnes en tidligere opplevelse? Vi er vant til å tenke på våre minner som mer eller mindre fotografiske "opptak" av tidligere hendelser mens det å hente frem et minne fra hukommelsen er analogt med å "spole tilbake filmen". Men er dette egentlig noen brukbar metafor for hvordan hukommelsen virker? Svaret er nei. Faktum er snarere at våre minner er rekonstruksjoner, basert på spredte bruddstykker av lagret informasjon, som kan slå feil på en rekke måter.
Mange detaljer blir kort og godt aldri innkodet i langtidshukommelsen i utgangspunktet, enten fordi vi aldri la merke til dem eller på grunn av korttidshukommelsens begrensede kapasitet. Merk for øvrig at det vi senere husker ikke er hendelsen i seg selv, men vår egen tolkning av den. Hva vi legger merke til i en situasjon samt hvordan vi tolker det, er til dels styrt av våre egne mistanker og forventninger på forhånd eller det som psykologene kaller "kognitive skjemaer". Jeg kommer tilbake til persepsjonens fallgruver i et senere innlegg.
Når et minne først er innkodet i langtidshukommelsen, er det forbundet med ytterligere feilkilder under lagringsfasen. Hvis forskningen har lært oss én ting om hukommelsen, så er det at minner svekkes over tid. Den viktigste faktoren i å avgjøre hvor godt et minne sitter er repetisjon. Erfaringer som stadig gjentar seg, sitter spesielt godt. Det vi da husker i ettertid er en slags abstraksjon eller generalisering om hva som vanligvis pleide å skje. Hukommelsen for enkeltepisoder er derimot langt fra like nøyaktig. En annen viktig faktor er hvor overraskende eller emosjonelt intens hendelsen fortoner seg på hendelsestidspunket. Oppsiktsvekkende detaljer og intense opplevelser huskes vesentlig bedre enn trivialiteter. Blir situasjonen altfor intens, kan dette imidlertid raskt ha en motsatt effekt. For eksempel kan ofre for væpnede ran bli så fokusert på våpenet at de knapt registrerer noe annet. Om vi er aldri så sikre på våre minner, så er det heller ingen garanti mot å huske feil.
Feilattribusjon er når vi blander sammen detaljer fra to eller flere minner. Når vitner til en forbrytelse identifiserer feil gjerningsmann i retten, er problemet ofte at de drar kjensel på personen fra en annen kontekst og tolker følelsen av gjenkjennelse som at personen de ser foran seg er den skyldige.
Vi har ellers lett for å modifisere våre minner i lys av nåværende kunnskaper og holdninger. Vi snakker da om etterpåklokskap. Hvis vi f.eks. allerede vet at en bestemt person er mistenkt for mord, er det lett å få alt vedkommende sa og gjorde rundt drapstidspunktet til å virke mistenkelig selv om vi ikke reagerte på det der og da.
Hukommelsen er også sensitiv for informasjon vi har mottatt på annet hold. Når vi inkorporerer villedende informasjon utenfra i vår egen hukommelse, snakker vi om suggestibilitet. I forbindelse med kriminalsaker frigir mediene ofte bilder av den mistenkte samt opplysninger basert på tidligere vitners forklaringer eller politiets spekulasjoner. Når et annet vitne senere skal forklare seg om saken, er vedkommende ofte ute av stand til å skille disse opplysningene fra egne erfaringer. Forskere som Elizabeth Loftus har gjennom hundrevis av eksperimenter vist hvordan ulike former for desinformasjon og suggesjon kan manipulere høyst oppegående personer til å "huske" falske detaljer eller sågar hele hendelser som aldri har funnet sted.
På 80-tallet og første halvdel av 90-tallet oppsto det en hel industri dedikert til å diagnostisere og gjenoppvekke fortrengte minner om seksuelle overgrep i barndommen. Og resultatene lot ikke vente på seg: Personer som aldri tidligere hadde kunnet huske noe misbruk, begynte å anmelde foreldre, lærere og andre omsorgspersoner for brutale overgrep over lang tid og en rekke uskyldige personer ble fengslet i rene hekseprosesser.
For mer skeptisk anlagte sjeler var det åpenbart at noe ikke stemte. Pasienter som hadde vært ute for liknende terapimetoder rapporterte ikke bare om seksuelle overgrep, men om UFO-bortføringer og minner fra tidligere liv. Barn som angivelig hadde vært ofre for organiserte pedofilinettverk fortalte fantastiske historier om hvordan de var blitt bortført i fly og tvunget til sex med roboter og klovner. Det ble rapportert om underjordiske torturkamre under skoler og massegraver for ofrene etter satanistiske ritualdrap, men omfattende undersøkelser på de aktuelle stedene ble uten resultat. En ung kvinne fra Missoury kunne etter intensiv terapi berette hvordan faren to ganger hadde gjort henne gravid og tvunget henne til å abortere fosteret med en kleshenger. Medisinske undersøkelser viste imidlertid at hun fremdeles var jomfru og aldri hadde vært gravid. Vendepunktet kom da en rekke tidligere pasienter og uskyldig dømte begynte å saksøke terapeutene for feilbehandling.
Jeg mener ikke med dette å benekte at seksuelle overgrep mot barn er et reelt problem. Det er de i aller høyeste grad, men det betyr ikke at fortrengte minner også er det. Det finnes intet vitenskaplig belegg for at traumatiske minner fortrenges fra hukommelsen og kan hentes frem på nytt gjennom terapi. Problemet er snarere at slike minner som regel sitter spesielt godt og stadig trenger seg frem på nytt, slik at offeret aldri får lagt hendelsen bak seg. Elizabeth Loftus m.fl. har tvert imot vist hvordan bruk av suggestive metoder kan bidra til å plante minner i hukommelsen av hendelser som aldri har funnet sted.
En slik metode kan f.eks. være å oppmuntre pasienten til å forestille seg hvordan et eventuelt fortrengt overgrep kunne ha foregått samt spørre seg hvem som i så fall ville vært den mest sannsynlige overgriperen etc. Å stadig gjennomleve en overgrepssituasjon på nytt i fantasien kan etter hvert føre til en følelse av gjenkjennelse som atter kan tolkes som minner om faktiske overgrep. Andre metoder inkluderer f.eks. hypnose, drømmetydning etc. Fellesnevneren er at pasienten overtales til å akseptere uvitenskaplige og diskrediterte teorier om hvordan hukommelsen (og psyken for øvrig) virker av en person de har tillit til (som regel terapeuten), og på denne måten ledes til å tro at hans eller hennes symptomer virkelig er en sterk indikasjon på fortrengte overgrep.
For mer skeptisk anlagte sjeler var det åpenbart at noe ikke stemte. Pasienter som hadde vært ute for liknende terapimetoder rapporterte ikke bare om seksuelle overgrep, men om UFO-bortføringer og minner fra tidligere liv. Barn som angivelig hadde vært ofre for organiserte pedofilinettverk fortalte fantastiske historier om hvordan de var blitt bortført i fly og tvunget til sex med roboter og klovner. Det ble rapportert om underjordiske torturkamre under skoler og massegraver for ofrene etter satanistiske ritualdrap, men omfattende undersøkelser på de aktuelle stedene ble uten resultat. En ung kvinne fra Missoury kunne etter intensiv terapi berette hvordan faren to ganger hadde gjort henne gravid og tvunget henne til å abortere fosteret med en kleshenger. Medisinske undersøkelser viste imidlertid at hun fremdeles var jomfru og aldri hadde vært gravid. Vendepunktet kom da en rekke tidligere pasienter og uskyldig dømte begynte å saksøke terapeutene for feilbehandling.
Jeg mener ikke med dette å benekte at seksuelle overgrep mot barn er et reelt problem. Det er de i aller høyeste grad, men det betyr ikke at fortrengte minner også er det. Det finnes intet vitenskaplig belegg for at traumatiske minner fortrenges fra hukommelsen og kan hentes frem på nytt gjennom terapi. Problemet er snarere at slike minner som regel sitter spesielt godt og stadig trenger seg frem på nytt, slik at offeret aldri får lagt hendelsen bak seg. Elizabeth Loftus m.fl. har tvert imot vist hvordan bruk av suggestive metoder kan bidra til å plante minner i hukommelsen av hendelser som aldri har funnet sted.
En slik metode kan f.eks. være å oppmuntre pasienten til å forestille seg hvordan et eventuelt fortrengt overgrep kunne ha foregått samt spørre seg hvem som i så fall ville vært den mest sannsynlige overgriperen etc. Å stadig gjennomleve en overgrepssituasjon på nytt i fantasien kan etter hvert føre til en følelse av gjenkjennelse som atter kan tolkes som minner om faktiske overgrep. Andre metoder inkluderer f.eks. hypnose, drømmetydning etc. Fellesnevneren er at pasienten overtales til å akseptere uvitenskaplige og diskrediterte teorier om hvordan hukommelsen (og psyken for øvrig) virker av en person de har tillit til (som regel terapeuten), og på denne måten ledes til å tro at hans eller hennes symptomer virkelig er en sterk indikasjon på fortrengte overgrep.
Nå er det selvsagt som regel en grunn til at pasienten oppsøker terapi i utgangspunktet. Typisk for slike historier er det at pasienten har lett etter noe som kan forklare hans/hennes problemer i voksen alder (angst, depresjoner, panikkanfall, spiseforstyrrelser etc.) og etablerte psykologiske forklaringer føles for trivielle til å gi noe tilfredsstillende svar. Mistanken om å være utsatt for seksuelle overgrep (eller UFO-bortføringer etc.) oppstår etter å ha hørt eller lest om liknende historier fra annet hold, og når ideen først har slått rot, sørger bekreftelsesbiasen for at man kun ser bekreftende data over alt. Over tid kommer pasienten gradvis til å "huske" sine traumatiske opplevelser, som regel gjennom en eller annen form for suggestiv terapi. De falske minnene etablerer en ytre årsak til våre problemer som samtidig føles "stor" nok til å forklare vår bedrøvelige tilstand. Alternative forklaringer som truer vår offerstatus avvises a priori.
Hovedansvaret for justismord ligger selvsagt hos politi og rettsvesen. Mange av de verste rettsskandaler vi kjenner til har nettopp vært tilfeller hvor bruken av suggestive intervjuteknikker eller forhørsmetoder har løpt løpsk, ofte styrt av forutinntatte mistanker fra politi og forhørsapparat. Et slikt intervju kjennetegnes bl.a. ved:
- utstrakt bruk av ledende spørsmål hvor svaret legges i munnen på intervjuobjektet.
- ulike former for overtalelse eller press for å gi et bestemt svar. Dette kan omfatte sanksjoner som å nekte vitnet hvile for å gi et annet svar enn det intervjueren er ute etter samt ros og løfter om belønning for å gi intervjueren det svaret han helst vil ha.
- konformitetspress, som når et barn blir fortalt at alle de andre barna alt har forklart seg slik intervjueren ønsker.
- forsikringer om at intervjueren allerede vet hva som skjedde og kan bevise det.
I ekstreme tilfeller kan en uskyldig mistenkt sågar begynne å tro han har begått forbrytelsen og tilstå for senere å bli frifunnet av DNA-bevis eller en tilståelse fra den virkelige gjerningsmannen.
Selv om dette kommer til å handle mye om kriminalsaker, er mesteparten av stoffet direkte overførbart til temaer som opptar skeptikere. Mye av det vi finner i kategorien pseudovitenskap og annen overtro, baserer seg primært eller utelukkende på personlige vitnesbyrd, og er dermed gjenstand for de samme feilkilder relatert til persepsjon og hukommelse som vitneutsagn i retten (Mer om problemene med anekdotisk bevisførsel i et senere innlegg). Mange minner om UFO-bortføringer, demonbesettelser, tidligere liv etc. er fremkommet under suggestive terapimetoder av samme type som vi har sett i forbindelse med falske minner om seksuelle overgrep.

