Hukommelsens fallgruver

Hva er det egentlig som skjer når vi minnes en tidligere opplevelse? Vi er vant til å tenke på våre minner som mer eller mindre fotografiske "opptak" av tidligere hendelser mens det å hente frem et minne fra hukommelsen er analogt med å "spole tilbake filmen". Men er dette egentlig noen brukbar metafor for hvordan hukommelsen virker? Svaret er nei. Faktum er snarere at våre minner er rekonstruksjoner, basert på spredte bruddstykker av lagret informasjon, som kan slå feil på en rekke måter.

Mange detaljer blir kort og godt aldri innkodet i langtidshukommelsen i utgangspunktet, enten fordi vi aldri la merke til dem eller på grunn av korttidshukommelsens begrensede kapasitet. Merk for øvrig at det vi senere husker ikke er hendelsen i seg selv, men vår egen tolkning av den. Hva vi legger merke til i en situasjon samt hvordan vi tolker det, er til dels styrt av våre egne mistanker og forventninger på forhånd eller det som psykologene kaller "kognitive skjemaer". Jeg kommer tilbake til persepsjonens fallgruver i et senere innlegg.

Når et minne først er innkodet i langtidshukommelsen, er det forbundet med ytterligere feilkilder under lagringsfasen. Hvis forskningen har lært oss én ting om hukommelsen, så er det at minner svekkes over tid. Den viktigste faktoren i å avgjøre hvor godt et minne sitter er repetisjon. Erfaringer som stadig gjentar seg, sitter spesielt godt. Det vi da husker i ettertid er en slags abstraksjon eller generalisering om hva som vanligvis pleide å skje. Hukommelsen for enkeltepisoder er derimot langt fra like nøyaktig. En annen viktig faktor er hvor overraskende eller emosjonelt intens hendelsen fortoner seg på hendelsestidspunket. Oppsiktsvekkende detaljer og intense opplevelser huskes vesentlig bedre enn trivialiteter. Blir situasjonen altfor intens, kan dette imidlertid raskt ha en motsatt effekt. For eksempel kan ofre for væpnede ran bli så fokusert på våpenet at de knapt registrerer noe annet. Om vi er aldri så sikre på våre minner, så er det heller ingen garanti mot å huske feil.

Feilattribusjon er når vi blander sammen detaljer fra to eller flere minner. Når vitner til en forbrytelse identifiserer feil gjerningsmann i retten, er problemet ofte at de drar kjensel på personen fra en annen kontekst og tolker følelsen av gjenkjennelse som at personen de ser foran seg er den skyldige.

Vi har ellers lett for å modifisere våre minner i lys av nåværende kunnskaper og holdninger. Vi snakker da om etterpåklokskap. Hvis vi f.eks. allerede vet at en bestemt person er mistenkt for mord, er det lett å få alt vedkommende sa og gjorde rundt drapstidspunktet til å virke mistenkelig selv om vi ikke reagerte på det der og da.

Hukommelsen er også sensitiv for informasjon vi har mottatt på annet hold. Når vi inkorporerer villedende informasjon utenfra i vår egen hukommelse, snakker vi om suggestibilitet. I forbindelse med kriminalsaker frigir mediene ofte bilder av den mistenkte samt opplysninger basert på tidligere vitners forklaringer eller politiets spekulasjoner. Når et annet vitne senere skal forklare seg om saken, er vedkommende ofte ute av stand til å skille disse opplysningene fra egne erfaringer. Forskere som Elizabeth Loftus har gjennom hundrevis av eksperimenter vist hvordan ulike former for desinformasjon og suggesjon kan manipulere høyst oppegående personer til å "huske" falske detaljer eller sågar hele hendelser som aldri har funnet sted.

På 80-tallet og første halvdel av 90-tallet oppsto det en hel industri dedikert til å diagnostisere og gjenoppvekke fortrengte minner om seksuelle overgrep i barndommen. Og resultatene lot ikke vente på seg: Personer som aldri tidligere hadde kunnet huske noe misbruk, begynte å anmelde foreldre, lærere og andre omsorgspersoner for brutale overgrep over lang tid og en rekke uskyldige personer ble fengslet i rene hekseprosesser.

For mer skeptisk anlagte sjeler var det åpenbart at noe ikke stemte. Pasienter som hadde vært ute for liknende terapimetoder rapporterte ikke bare om seksuelle overgrep, men om UFO-bortføringer og minner fra tidligere liv. Barn som angivelig hadde vært ofre for organiserte pedofilinettverk fortalte fantastiske historier om hvordan de var blitt bortført i fly og tvunget til sex med roboter og klovner. Det ble rapportert om underjordiske torturkamre under skoler og massegraver for ofrene etter satanistiske ritualdrap, men omfattende undersøkelser på de aktuelle stedene ble uten resultat. En ung kvinne fra Missoury kunne etter intensiv terapi berette hvordan faren to ganger hadde gjort henne gravid og tvunget henne til å abortere fosteret med en kleshenger. Medisinske undersøkelser viste imidlertid at hun fremdeles var jomfru og aldri hadde vært gravid. Vendepunktet kom da en rekke tidligere pasienter og uskyldig dømte begynte å saksøke terapeutene for feilbehandling.

Jeg mener ikke med dette å benekte at seksuelle overgrep mot barn er et reelt problem. Det er de i aller høyeste grad, men det betyr ikke at fortrengte minner også er det. Det finnes intet vitenskaplig belegg for at traumatiske minner fortrenges fra hukommelsen og kan hentes frem på nytt gjennom terapi. Problemet er snarere at slike minner som regel sitter spesielt godt og stadig trenger seg frem på nytt, slik at offeret aldri får lagt hendelsen bak seg. Elizabeth Loftus m.fl. har tvert imot vist hvordan bruk av suggestive metoder kan bidra til å plante minner i hukommelsen av hendelser som aldri har funnet sted.

En slik metode kan f.eks. være å oppmuntre pasienten til å forestille seg hvordan et eventuelt fortrengt overgrep kunne ha foregått samt spørre seg hvem som i så fall ville vært den mest sannsynlige overgriperen etc. Å stadig gjennomleve en overgrepssituasjon på nytt i fantasien kan etter hvert føre til en følelse av gjenkjennelse som atter kan tolkes som minner om faktiske overgrep. Andre metoder inkluderer f.eks. hypnose, drømmetydning etc. Fellesnevneren er at pasienten overtales til å akseptere uvitenskaplige og diskrediterte teorier om hvordan hukommelsen (og psyken for øvrig) virker av en person de har tillit til (som regel terapeuten), og på denne måten ledes til å tro at hans eller hennes symptomer virkelig er en sterk indikasjon på fortrengte overgrep.

Nå er det selvsagt som regel en grunn til at pasienten oppsøker terapi i utgangspunktet. Typisk for slike historier er det at pasienten har lett etter noe som kan forklare hans/hennes problemer i voksen alder (angst, depresjoner, panikkanfall, spiseforstyrrelser etc.) og etablerte psykologiske forklaringer føles for trivielle til å gi noe tilfredsstillende svar. Mistanken om å være utsatt for seksuelle overgrep (eller UFO-bortføringer etc.) oppstår etter å ha hørt eller lest om liknende historier fra annet hold, og når ideen først har slått rot, sørger bekreftelsesbiasen for at man kun ser bekreftende data over alt. Over tid kommer pasienten gradvis til å "huske" sine traumatiske opplevelser, som regel gjennom en eller annen form for suggestiv terapi. De falske minnene etablerer en ytre årsak til våre problemer som samtidig føles "stor" nok til å forklare vår bedrøvelige tilstand. Alternative forklaringer som truer vår offerstatus avvises a priori.

Hovedansvaret for justismord ligger selvsagt hos politi og rettsvesen. Mange av de verste rettsskandaler vi kjenner til har nettopp vært tilfeller hvor bruken av suggestive intervjuteknikker eller forhørsmetoder har løpt løpsk, ofte styrt av forutinntatte mistanker fra politi og forhørsapparat. Et slikt intervju kjennetegnes bl.a. ved:

• utstrakt bruk av ledende spørsmål hvor svaret legges i munnen på intervjuobjektet.
• ulike former for overtalelse eller press for å gi et bestemt svar. Dette kan omfatte sanksjoner som å nekte vitnet hvile for å gi et annet svar enn det intervjueren er ute etter samt ros og løfter om belønning for å gi intervjueren det svaret han helst vil ha.
• konformitetspress, som når et barn blir fortalt at alle de andre barna alt har forklart seg slik intervjueren ønsker.
• forsikringer om at intervjueren allerede vet hva som skjedde og kan bevise det.

I ekstreme tilfeller kan en uskyldig mistenkt sågar begynne å tro han har begått forbrytelsen og tilstå for senere å bli frifunnet av DNA-bevis eller en tilståelse fra den virkelige gjerningsmannen.

Selv om dette kommer til å handle mye om kriminalsaker, er mesteparten av stoffet direkte overførbart til temaer som opptar skeptikere. Mye av det vi finner i kategorien pseudovitenskap og annen overtro, baserer seg primært eller utelukkende på personlige vitnesbyrd, og er dermed gjenstand for de samme feilkilder relatert til persepsjon og hukommelse som vitneutsagn i retten (Mer om problemene med anekdotisk bevisførsel i et senere innlegg). Mange minner om UFO-bortføringer, demonbesettelser, tidligere liv etc. er fremkommet under suggestive terapimetoder av samme type som vi har sett i forbindelse med falske minner om seksuelle overgrep.

Cum Hoc og Post Hoc

Cum hoc ergo propter hoc er latin for "sammen med dette derfor på grunn av dette". Denne vanlige feilslutningen går ut fra en observert korrelasjon mellom to faktorer, X og Y, og konkluderer at X derfor forårsaker Y 1, for eksempel:

1. Personer som ser mye på voldelige filmer er overrepresentert på kriminalstatistikken. Ergo: Voldsfilmer gjør folk mer aggressive.
   
2. Barn blir ofte uvanlig livlige i bursdagsselskaper og andre anledninger hvor det serveres mye søtsaker. Ergo: Sukker gjør barn hyperaktive.
   

Men en simpel korrelasjon mellom X og Y betyr ikke nødvendigvis at X forårsaker Y. En annen mulighet er at Y tvert i mot forårsaker X. I eksempel 1 må vi spørre oss om voldsfilmer gjør folk mer aggressive eller om aggressive personer tvert imot er mer tiltrukket av voldsfilmer enn andre. Nok en mulighet er at både X og Y har en felles årsak Z. I eksempel 2 må vi huske at barn gjerne får i seg mest sukker ved festlige anledninger da det skjer mye annet spennende i tillegg (mange andre barn til stede, morsomme leker etc.). Hvordan vet vi at økningen i aktivitetsnivået skyldes sukkeret og ikke situasjonen rundt? Her er det for øvrig rikelig med anledning til å lure seg selv ved å unnlate å telle de gangene barna fikk i seg sukker uten å bli hyperaktive samt de gangene de ble hyperaktive uten å ha fått i seg sukker. Hvis vi alt i utgangspunktet har en mistanke om at sukker forårsaker hyperaktivitet, er det også lett å tolke barnas atferd som hyperaktiv hver gang de får i seg sukker, selv om de objektivt sett ikke er noe mer aktive enn ellers. For å kunne single ut sukkeret som den avgjørende faktoren må det gjennomføres en forsvarlig kontrollert vitenskaplig test som kan skille reelle effekter av sukkeret fra effektene av situasjonen samt vår egen bekreftelsesbias. Slike tester er utført, og ingen sammenheng er påvist. Noe av det som skiller vitenskap fra pseudovitenskap er nettopp at sistnevnte skjelden eller aldri gjør noe helhjertet forsøk på å utelukke alternative forklaringer og potensielle støykilder, men selektivt fokuserer på overfladiske korrelasjoner for å underbygge en forutinntatt konklusjon.

1 Merk at et utsagn som "X forårsaker Y" ikke trenger å bety at X alltid fører til Y. Utsagnet kan også bety at X statistisk sett øker sannsynligheten for Y. I virkeligheten er det skjelden eller aldri bare én årsak til et gitt utfall. Vi kan likevel teste hvorvidt det å introdusere X fører til flere tilfeller av Y når alt annet beholdes så likt som mulig.

Gitt hvor mange parallelle hendelser, prosesser, utviklinger og trender som pågår rundt oss til enhver tid er det heller ikke til å unngå at noen av dem kommer til å vise en tilsynelatende korrelasjon ved en ren tilfeldiget. Et av de mer skjebnesvangre eksemplene på dette er at symptomene på autisme hos barn tilfeldigvis begynner å manifestere seg i den alderen da barna normalt vaksineres. Dette har gitt betydelig næring til påstandene om at vaksiner forårsaker autisme og bidratt til at stadig flere foreldre har unnlater å vaksinere sine barn mot alvorlige sykdommer. Hvis påstanden var sann, burde forekomsten av autisme være hyppigere blant vaksinerte barn enn blant ikke-vaksinerte. Denne hypotesen er behørlig testet og avkreftet. Den moderne antivaksinasjonsbevegelsen (eller pro-sykdomsbevegelsen) hevdet inntil nylig at autisme skyldtes lave konsentrasjoner av kvikksølv i konserveringsstoffet thimerosal. Hvis dette virkelig var tilfelle, burde vi sett en merkbar nedgang i nye tilfeller av autisme etter at thimerosal ble fjernet fra amerikanske vaksiner i 1999. I stedet har antallet nye diagnoser fortsatt å stige 2 uforandret. For hver påstått link mellom vaksiner og autisme som tilbakevises, har bevegelsen svart ved å skylde på et annet aspekt ved vaksiner. Som Dr. Harriet Hall sier det:

The goalposts keep moving. First it was the MMR vaccine, then it was thimerosal, then it was mercury from all sources, then it was other vaccine ingredients, then it was too many vaccines, then it was giving vaccines too early.

For forklaringen kan jo ikke være at vaksiner ikke forårsaker autisme..?

2. Noe som trolig skyldes utvidede kriterier for hva som regnes som autisme, og ingen reell økning i antall tilfeller.

En vanlig underkategori av samme grunnleggende feilslutning er kjent som post hoc ergo propter hoc (latin for "etter dette derfor på grunn av dette"). Denne feilslutningen går ut fra den observasjon at hendelse Y følger hendelse X i tid (evt. at hendelser av type Y ofte følger hendelser av type X), og konkluderer med at X forårsaket Y, for eksempel:

1. En uforholdsmessig stor andel av alle barnemishandlere har selv vært mishandlet av sine foreldre. Ergo: mishandling i barndommen gjør folk til mishandlere.
2. Jeg var syk, så jeg gikk til homøopaten, og ble frisk. Ergo homøopati virker!

Igjen må vi spørre oss om X og Y kan ha en felles årsak: Før vi kan konkludere med at barnemishandlernes atferd skyldes behandlingen de fikk i barndommen (eksempel 1), må vi i det minste utelukke muligheten for at både foreldrenes og barnas atferd kan skyldes felles gener. En måte å gjøre dette på er ved å sammenlikne et stort antall par av eneggede tvillinger som er skilt ved fødselen og oppvokst i ulike familier. Testpersonene deler da 100 % av sine gener mens miljøet de er oppvokst i ikke har noe mer til felles enn for to tilfeldige personer fra gaten. Hvis det likevel viser seg at tvillingene konsekvent utviker de samme personlige særtrekkene, har vi grunn til å tro at det er en genetisk komponent involvert. Slike undersøkelser er gjennomført, og resultatene så langt tyder på at genene har større innflytelse på personligheten enn vi kanskje foretrekker å tro (ref. Steven Pinkers The Blank Slate).

Det kan også være tilfeldig at Y følger X i tid. I eksempel 2 må vi atter spørre hvordan vi vet at det var homøopatens behandling som gjorde oss friske? De fleste sykdommer går etter hvert over av seg selv, med eller uten behandling, så hvordan kan vi vite at vi ikke ville blitt bedre av oss selv uansett? For å kunne konkludere at en behandlingsform virker, må det gjennomføres en dobbeltblindtest som kan skille reelle effekter av behandlingen fra placeboeffekten samt bekreftelsesbias hos pasienter eller forskere.

Til slutt gjenstår det bare å presisere at heller ikke disse feilslutningene bør misbrukes: En korrelasjon mellom X og Y kan også skyldes at X forårsaker Y, og fornektere 3 som avviser godt etablerte vitenskaplige konklusjoner ut fra formen "en korrelasjon impliserer ingen årsak" 4 gjør seg skyldig i en like stor feilslutning. Hvis hypotesen "X forårsaker Y" fører til testbare forutsigelser som bekreftes av observasjoner samtidig som alternative forklaringer og potensielle støykilder er nøye kontrollert for, så tyder det på at X virkelig forårsaker Y.
3 Mer om distinksjonen mellom skeptisisme og fornektelse i et senere innlegg.
4 For eksempel hevdet tobakkselskapene i en periode at korrelasjonen mellom røyking og lungekreft skyldtes at personer med lungekreft røykte mer for å redusere stress på grunn av sykdommen!

Vitenskaplig uttesting

Tenk deg at du er en forsker som skal teste ut en potensiell ny medisin. Hvordan har du tenkt å gå frem for for å finne ut om den virker? En mulighet er å simpelthen prøve ut medisinen på en gruppe pasienter i en periode og sjekke om de har blitt merkbart bedre etterpå. Men hvordan vet du at bedringen skyldtes medisinen og ikke en ukjent ytre faktor (været, månens posisjon, mindre luftforurensning, den siste tidens fokus på frukt og grønnsaker... Listen over potensielle forklaringer er praktisk talt uendelig)? De fleste sykdommer går etter hvert over av seg selv, med eller uten behandling. Hvordan kan du vite at pasientene ikke ville blitt bedre uansett?

En måte å kontrollere for denne muligheten på er ved å ha to (eller flere) grupper pasienter hvorav kun den ene gruppen (testgruppen) mottar medisinen som skal testes ut, og se om disse blir merkbart bedre enn pasientene i kontrollgruppen som ikke mottar noen behandling. For å oppnå pålitelige resultater må begge gruppene være store nok til at resultatene er statistisk signifikante 1 og ellers mest mulig homogene mhp. sjansene for helbredelse. Hvis gruppene er systematisk ulike på noen annen måte enn at kun testgruppen mottar medisinen som skal testes ut, kan en eventuell forskjell i helbredelseshyppighet skyldes dette og ikke medisinen. En måte å unngå en slik bias på er ved å tilordne pasienter til testgruppen henholdsvis kontrollgruppen tilfeldig (f.eks. ved loddtrekning). Vi snakker da om en randomisert undersøkelse. Hvis pasientene i testgruppen blir merkbart bedre enn pasientene i kontrollgruppen, konkluderer du at medisinen synes å virke.
1. Dvs. at sannsynligheten for å få et tilsvarende resultat ved en tilfeldighet er forholdsvis lav; typisk 5 % innen medisinsk forskning. Det betyr likevel at ca. 1 av 20 studier vil gi et tilsynelatende positivt resultat ved en ren tilfeldighet.

Men det er ikke fullt så enkelt. Som vi har sett tidligere, hender det at pasienter som kun mottar sukkerpiller eller et annet uvirksomt surrogat opplever en reell bedring på grunn av placeboeffekten. Både pasienter og forskere er dessuten sårbare for å tolke data til å bekrefte sine egne håp og forventninger på forhånd. Igjen må vi spørre: Hvordan vet vi at det vi måler er reelle effekter av medisinen, og ikke resultater av placeboeffekten eller vår egen bekreftelsesbias? En måte å oppnå dette på er ved å gi pasientene i kontrollgruppen et surrogat (placebo) som til forveksling likner på medisinen som skal testes ut, samtidig som man benytter en form for kryptering slik at verken pasienter eller forskere vet hvem som har mottatt medisinen som skal testes ut henholdsvis placebo så lenge undersøkelsen pågår. En slik test kalles en dobbeltblindtest, og er et minimumskrav for å konkludere at en behandling virker. Ideelt sett bør ikke engang statistikerne som analyserer resultatene vite hvem som har mottatt hva. Vi snakker da om en trippelblindtest. Slik Brian Dunning uttrykker det i episode 13 av Skeptoid:

For the people tabulating and analyzing the results of the test to be blinded, the data is presented to them in a coded form so that they're not able to know anything about any given subject or administrator. They'll see data like "Subject A was given substance B by administrator C, and had a 13% improvement." They don't know if subject A was in a control group or a test group, they don't know what substance B is, and they don't know who administrator C is. In this way they're able to present detailed results of the test that are completely unbiased, because even the statisticians themselves don't know what the data mean.

Først når alle data er ferdig behandlet fjernes krypteringen for å avsløre hva A, B og C står for. Kun hvis pasientene i testgruppen har blitt målbart bedre enn pasientene i kontrollgruppen kan man konkludere med at medisinen ser ut til å virke, og selv denne konklusjonen må forkastes hvis resultatene ikke lar seg reprodusere av andre forskere.

Selvsagt er ikke alt dette like aktuelt for forskning utenfor det medisinske området. Nøyaktig hvordan man går frem for å teste ut en bestemt hypotese innen fysikk, kjemi, biologi, geologi eller astronomi kommer helt an på problemstillingens natur, og lar seg knapt redusere til en enkelt standardformel. Men i alle tilfeller er vi interessert i å isolere virkningen av en enkelt variabel (medisinen i eksemplet over) fra det forskere kaller "bakgrunnsstøy" (alt annet som kunne tenkes å påvirke testresultatet), og se hva som skjer hvis vi kun manipulerer denne ene variabelen mens alt annet beholdes så likt som mulig. Hvis ikke er det fare for at vi i virkeligheten tester noe helt annet enn vi tror. I alle tilfeller hvor menneskelig subjektivitet kan tenkes å påvirke resultatene er det også nødvendig med en eller annen form for blinding.

Et av mine favoritteksperimenter ble faktisk uttenkt av en 9 år gammel skolejente! Healere som praktiserer såkalt "Therapeutic Touch" (TT) hevder de kan diagnostisere og helbrede syke uten noen fysisk kontakt ved å manipulere et åndelig energifelt som angivelig omgir alle mennesker, og bare kan detekteres av dem selv. Amerikanske Emily Rosa (1987) fant påstanden suspekt, og tenkte ut et elegant eksperiment for å teste om terapeutene virkelig kunne detektere noe slikt energifelt: Hun ba terapeutene sitte ved et bord og stikke hendene gjennom to huller i en skjerm. Emily selv befant seg bak skjermen, og holdt sin egen hånd over én av terapeutens hender av gangen (hvilken hånd ble avgjort ved hjelp av en mynt). Terapeutene skulle dermed prøve å avgjøre hvor Emily holdt sin hånd ved hjelp av energifeltet de hevdet å kunne detektere. Eksperimentet viste, ikke helt uventet, at terapeutenes evne til å detektere hvor Emily holdt sin hånd ikke var noe bedre enn man kunne forvente ved tilfeldig gjetning. Resultatene ble offentliggjort i Journal of the American Medical Association i 1998, og Emily ble med det den yngste personen som noensinne har fått offentliggjort en vitenskaplig artikkel i et fagfellevurdert medisinsk tidsskrift i en alder av 11 år!

Blindede eksperimenter er heller ikke begrenset til det medisinske området. Et forbilledlig eksempel på hvordan et godt eksperiment kan utføres er James Randis legendariske tester av personer som hevder å kunne finne vann under jorden ved hjelp av ønskekvister, søkevinkler, magiske pendler etc. (jeg leter fremdeles etter et godt norsk ord for "dowser"). 10 rør ble begravd ved siden av hverandre like under bakken, hvorpå vann ble sendt gjennom ett tilfeldig valgt rør av gangen. Hvor hvert enkelt rør befant seg var tydelig merket av over bakken, slik at alt kandidatene trengte å gjøre var å identifisere hvilket rør vannet gikk gjennom i hvert enkelt forsøk. Det ble sågar utført en testrunde der kandidatene ble fortalt på forhånd hvilket rør vannet gikk igjennom. Så lenge kandidatene visste på forhånd hvor vannet befant seg, fikk alle sterke utslag og hadde tilsynelatende ingen problemer med å detektere vannet. Under selve testen skulle kandidatene gjøre nøyaktig det samme, men med den ene forskjellen at verken de eller administratorene fikk vite hvilket rør vannet gikk gjennom. Fordelen med en slik prosedyre er at man unngår tvilstilfeller, skjønnsvurderinger og "nesten-treff" - Rørenes posisjon er kjent på forhånd og hvert enkelt rør er enten det rette eller ikke - og sannsynligheten for å velge rett rør ved en tilfeldighet er enkel å regne ut. Ved tilfeldigheter alene skulle man forvente at kandidatene ville velge riktig rør i ca. 10 % av tilfellene, og det ble da også resultatet.

Nok et eksempel på hvordan et godt eksperiment kan utføres, er James Randis tester av påstått synske. Hvis de synske selv ble bedt om å foreslå et egnet eksperiment for å teste deres påståtte evner, ville trolig de fleste foreslå å gi en cold reading til en gruppe testpersoner og simpelthen spørre hver enkelt hvor godt vedkommende kjenner seg igjen i det den synske sier. Hvis testpersonene føler at den påstått synske stort sett beskriver dem nøyaktig, har man testet og bekreftet den synskes evner. Men en slik "test" er ikke sikret mot bekreftelsesbias eller retrofitting, og derfor verdiløs. En bedre test er å la den påstått synske skrive ned en "reading" for 10 ukjente testpersoner uten å få anledning til å kommunisere med dem så lenge testen pågår. Den påstått synske må på forhånd gjøre det klart hvilken reading som er beregnet på hvilken person, mens testpersonene på sin side ikke må vite hvilken reading som er beregnet på dem. En reading må heller ikke inneholde hint som kan hjelpe å identifisere testpersonene basert på ytre trekk. Gruppen av testpersoner bør for øvrig være så homogen som mulig mhp. kjønn, alder, etnisitet, sosial status etc. Man trykker deretter opp hver reading i 10 eksemplarer og ber hver testperson rangere på en skala fra 1 til 1o hvor godt hver enkelt reading beskriver dem personlig. Hvis ikke testpersonene i snitt rangerer sin "egen" reading signifikant høyere enn man kunne forvente ved tilfeldigheter, konkluderer man med at den påstått synske ikke har vist noen paranormale evner. Hvis man i stedet hadde gitt testpersonene hver sin reading som de visste var beregnet på dem selv, er derimot sannsynligheten stor for at de ville vurdert den som forbløffende nøyaktig.

Cold reading

Cold reading er navnet på et sett med teknikker eller ferdigheter brukt av påstått synske, medier etc. for å skape et inntrykk av at de vet ting om andre som de umulig kunne funnet ut via naturlige kanaler. I motsetning til såkalt hot reading, hvor den påstått synske har hentet inn konkrete opplysninger på annet hold 1, kjennetegnes cold reading ved at den påstått synske ikke har noen spesielle forkunnskaper om klienten til å begynne med.
1. Her er det kun fantasien som setter grenser. Hvis den påstått synske f.eks. opptrer på et liveshow som krever booking i eget navn på forhånd, skal det ikke akkurat synske evner til for å foreta et raskt google-søk og grave opp noe man senere kan hevde å ha mottatt gjennom kontakt med døde slektninger.

I perfeksjonert form kan cold reading være en form for scenekunst, nært beslektet med det profesjonelle tryllekunstnere og illusjonister driver med. Det er ingenting de påstått synske kan gjøre som ikke profesjonelle mentalister som Banachek og Ian Rowland kan gjøre minst like godt enda disse er nøye med å presisere at det de gjør er triks fra ende til annen. Utmerkede skeptikere som Lynne Kelly og Ray Hyman bruker cold reading aktivt for å demonstrere at man slett ikke trenger synske evner for å få det til å virke som man har det.

En god cold reader bør ha gode generelle menneskekunnskaper samt kjennskap til det som finnes av statistikk omkring vaner, interesser og oppfatninger innen ulike demografiske grupper og subkulturer. Ved å se an klientenes opptreden, språk, kjønn, alder, klær etc. er den påstått synske dermed i stand til å foreta kvalifiserte gjetninger om hva klientene er opptatt av samt deres holdninger til en rekke ulike spørsmål.

En typisk cold reading starter med generelt tåkeprat av typen vi er vant til fra horoskoper, for eksempel:

You have a need for other people to like and admire you, and yet you tend to be critical of yourself. While you have some personality weaknesses you are generally able to compensate for them. You have considerable unused capacity that you have not turned to your advantage. At times you have serious doubts whether you have made the right decision or done the right thing.

De påstått synske kan her dra nytte av en generell menneskelig tendens - kjent som Barnum-effekten - til å tolke vage generaliseringer av denne typen som unikt sanne om oss selv når de i virkeligheten beskriver mesteparten av menneskeheten mesteparten av tiden. Ellers består teknikken i å kaste ut vanlige navn, initialer eller andre vage hint som for et naivt øre høres mer spesifikke ut enn de er, og overlate til klienten å bruke retrofitting for å få dem til å passe. De beste utøverne av cold reading er dem som best lykkes i å få klientene til å lete i sitt eget indre etter noe som kan få hintene til å gi en personlig mening for dem.

En annen viktig del av en vellykket cold reading er fisking etter informasjon som senere kan fores tilbake til klienten. Påstått synske som James Van Praagh gir ikke mange opplysninger, men stiller spørsmål mesteparten av tiden mens klientene villig fyller inn detaljene. Når klienten har gitt fra seg et stykke informasjon, kan den påstått synske late som det var dette han siktet til hele tiden. En slik dialog kan for eksempel forløpe som dette:

-Who's John? 2

-My father's name was John.

-Yes, because he refers to you as "my son".

På grunn av minnets upålitelighet 3, er sannsynligheten stor for at klienten senere vil tenke tilbake på episoden i full visshet om at den påstått synske visste farens navn selv om opplysningen egentlig kom fra han selv. Men alt den synske trengte for å vri spørsmålet til en fulltreffer var at klienten kjente en eller annen "John". Hvis klienten i stedet hadde hatt en bestefar, onkel, bror, sønn, fetter, nevø, venn, kollega eller annen bekjent kalt John, kunne den påstått synske fremdeles hevdet at det var dette han siktet til hele tiden.
2. Andre populære varianter inkluderer: "Does the name John mean anything to you?" eller "Why am I getting the name John?" etc..
3. Mer om dette i et senere innlegg. I mellomtiden kan jeg vise til min anmeldelse av Svein Magnussens bok om vitnepsykologi.

Merk for øvrig at klientens bruk av ordet "was" forteller den påstått synske at faren alt er død. Han eller hun kan dermed score ytterligere gratispoeng ved å identifisere dødsårsaken som "something in the chest area". Dette kan knapt unngå å lykkes mesteparten av tiden, ettersom de fleste dør av hjerteproblemer. Formuleringen er dessuten vag nok til å inkludere lungekreft, bilulykker (som formodentlig må ha ført til skader i brystet) etc.

Den påstått synske bør ellers være god til å observere. Ved å lese klientens ansiktsuttrykk, kroppsspråk etc. vil en god cold reader raskt merke om han eller hun er inne på rett spor og justere fortsettelsen etter dette. De beste utøverne av cold reading vet å spinne videre på de gjetningene som fører til positiv feedback og forsøke å snu feilene til fulltreffere. Et fortreffelig eksempel på dette kan vi se i første episode av Penn & Teller's Bullshit! når den påstått synske Rosemary Altea utgir seg for å ha kontakt med den døde moren til en mann fra publikum:

...and I get the sense that she is - for some reason or another - a little nervous...
(Klienten reagerer ikke, men ser spørrende ut)
Uh...
which is so not like her...
(Klienten lyser opp og nikker ivrig)
...because she is really talkative and pushy and out there.

En god cold reader vil som regel ha en plan B i tilfelle klienten ikke reagerer som håpet. Heller enn å innrømme noen feil for eget vedkommende, vil de fleste synske fortsette å holde på sitt for å skape et inntrykk av at det bare er klienten som ikke makter å "tyde tegnene". Hvis klienten fremdeles ikke klarer å assosiere hintene med noe i sitt eget liv, kan den påstått synske hevde de ikke refererer til klienten selv, men noen han kjenner. Dersom alt annet svikter, er en forholdsvis idiotsikker metode å omtolke gjetningene til å handle om fremtiden.

Men selv om mesteparten av gjetningene objektivt sett havner i kategorien skivebom, kan den påstått synske som regel stole på at klientens egen bekreftelsesbias kommer han til hjelp ved at klienten kun biter seg merke i de gjetningene han eller hun får til å stemme og glemmer resten. De fleste som oppsøker synske ønsker nok også å tro at synskhet har noe for seg, og lar derfor tvilen komme den påstått synske til gode. Minst like viktig som objektiv riktighet er det å fortelle klientene det de helst vil høre, som at deres avdøde kjære har det godt i det hinsidige, at de selv er utmerkede mennesker og at alt vil ordne seg til slutt. Hvis man klarer å blande dette budskapet med akkurat nok negativt til at det virker troverdig, kan man som regel slippe unna selv med en dårlig cold reading.

Mange av de synske vi kjenner fra TV, slik som John Edward, James Van Praagh og Sylvia Browne, er ikke engang spesielt gode i cold reading, men dette bringer oss til en minst like viktig kilde til manipulasjon, nemlig kreativ redigering i ettertid. Det du ser på TV likner ofte ingenting på det som faktisk skjedde i studio. Alle pinlige bomskudd og all desperat fisking etter informasjon er klippet bort mens alle tilsynelatende fulltreffere er beholdt. Som regel er heller ikke disse alt de utgir seg for å være. Et bekreftende svar på en triviell opplysning kan klippes ut og limes inn i en helt annen kontekst for å få det til å se ut som klienten bekrefter en virkelig dristig prediksjon fra den synske. Eller man kan klippe bort de delene hvor klienten kommer med viktige opplysninger for å få det til å se ut som de opprinnelig kom fra den synske. John Edward har for vane å stille spørsmål av typen: "Do you understand?" Når klienten så bekrefter at han eller hun forstår hva Edward sier, kan dette vris til en bekreftelse på at det han sier er riktig.

Til slutt gjenstår det bare å presisere at selv om en påstått synsk bruker cold reading, så betyr det ikke nødvendigvis at vedkommende bevisst bløffer. Det er også mulig å bruke cold reading ubevisst. Det er i så fall lett å bli så overveldet av positiv feedback fra klientene at man begynner å tro på sine egne synske evner. Dette skjedde med en eminent skeptiker som Ray Hyman, trolig vår tids ledende ekspert på cold reading:

I started reading palms when I was in my teens as a way to supplement my income from doing magic and mental shows. When I started I did not believe in palmistry. But I knew that to "sell" it I had to act as if I did. After a few years I became a firm believer in palmistry. One day the late Dr. Stanley Saks, who was a professional mentalist and a man I respected, tactfully suggested that it would make an interesting experiment if I deliberately gave readings opposite to what the lines indicated. I tried this out with a few clients. To my surprise and horror my readings were just as successful as ever. Ever since then I have been interested in the powerful forces that convince us, reader and client alike, that something is so when it really isn't.

Mange år senere ble Hyman intervjuet angående en påstått synsk, og fikk spørsmål om han mente hun var en svindler. Hyman svarte at han ikke visste om hun var en svindler, men hvis han selv var en svindler, ville han gjort nøyaktig det samme som henne.

Placeboeffekten

Placeboeffekten fremholdes ofte som forklaringen på hvorfor ellers intelligente personer fortsetter å sverge til uvitenskaplige behandlingsformer uten fnugg av troverdighet. I forhold til hvor dramatiske virkninger som tilskrives placeboeffekten, er effekten selv overraskende diffus og uhåndgripelig. Steven Novella definerer placeboeffekten som:

...any health effect measured after an intervention that is something other than a physiological response to a biologically active treatment.

Når en randomisert dobbeltblind undersøkelse (mer om dette i et senere innlegg) viser at behandlingsform X ikke gjør det noe bedre enn placebo, så tyder det per definisjon på at X ikke har noen fysiologisk effekt: med andre ord at den ikke virker. Det er imidlertid et dokumentert faktum at pasienter som deltar i en klinisk undersøkelse eller på annet vis befinner seg i en behandlingssituasjon ofte viser mer fremgang enn pasienter som ikke gjør det selv om de kun mottar et uvirksomt surrogat (det vi kaller et placebo) eller for den saks skyld ingenting. Denne forskjellen utgjør da en såkalte "placeboeffekten".

Det de fleste forbinder med placeboeffekten er nok at behandlingen virker fordi pasienten tror den gjør det. Myten er heller ikke uten en viss kjerne av sannhet selv om den ofte har vært betydelig overdrevet. Spesielt subjektive symptomer som smerter eller mangel på overskudd er i stor grad avhengige av hvordan de oppleves. Her kan selve forventningen om å motta effektiv behandling være nok til at vi faktisk føler oss bedre. Effekten er heller ikke bare psykologisk. Når hjernen har slått seg til ro med at problemet er under kontroll, frigjøres endorfiner som bidrar til å blokkere effekten av prostaglandiner (signalstoffene som formidler smerte til hjernen).

Pasienter som tror de mottar effektiv behandling er gjerne også mer håpefulle og mindre stressede enn andre. Kroppens naturlige reaksjon på frykt og smerte er å frigi stresshormoner og forberede seg på å takle en ytre trussel. Dette bidrar i sin tur til å heve pulsen og blodtrykket, og kan ha en konkret negativ effekt på den naturlige helbredelsesprosessen. Det første en god lege gjør er derfor å berolige pasienten for å gjøre kroppen bedre i stand til å lege seg selv. For ordens skyld har dette ingenting med "mind over matter" 1 å gjøre. Hjernen er selv et fysisk organ som regulerer en rekke biokjemiske prosesser, og det er ikke overraskende at den også kan ha en begrenset innflytelse på kroppens evner til å helbrede seg selv. Bortsett fra eksplisitt stressrelaterte problemer som hjerteinfarkt er det imidlertid ikke påvist at tro alene har noen effekt på objektivt målbare størrelser som sannsynligheten for å overleve kreft.
1. Ideen om at psyken kan ha en kausal effekt på materien uten at psyken selv har noen materiell årsak.

En meget viktig del av placeboeffekten har trolig mer med selve behandlingssituasjonen å gjøre enn med pasientenes egen tro på behandlingen. Når pasientene befinner seg i en kontekst hvor de jevnlig er inne til undersøkelser, kan dette motivere dem til å tenke mer på egen helse og generelt leve sunnere. Mange er nok også flinkere til å følge opp legens råd når de snakker med han på en regelmessig basis. En eventuell placeboeffekt er da ikke et resultat av tro i seg selv, men av reelle livsstilsendringer. I en systematisk rewiev i The New England Journal of Medicine fra 2001 analyserte to danske forskere utfallet av 114 studier hvor testgruppen (som mottok aktiv behandling) og kontrollgruppen (som mottok et placebo) ble sammenliknet med en gruppe nr. 3 som ikke mottok noen behandling i det hele tatt. Bortsett fra når det gjaldt subjektive symptomer som smerte, var det ikke mulig å påvise noen signifikant forskjell mellom placebogruppen og dem som kun ble passivt observert.

Nå vil noen muligens lure på hva som i det hele tatt skal være vitsen med blindede undersøkelser så lenge det knapt spiller noen rolle for det objektive utfallet om pasientene tror de har mottatt effektiv behandling eller ikke. Men dette bringer oss til en annen meget viktig grunn til at selv sukkerpiller kan ha en tilsynelatende effekt, nemlig bekreftelsesbias. Uten forsvarlig blinding er både pasienter og forskere sårbare for å tolke data til å bekrefte sine egne forventninger eller mistanker på forhånd: Hvis vi bare lurer på om vi begynner å føle oss bedre, er ingenting lettere enn å tolke signalene fra kroppen til å bekrefte denne mistanken selv om tilstanden objektivt sett er uforandret. Et forbilledlig eksempel på dette kan vi se i episode nr. 2 av Penn & Teller's Bullshit! hvor en skuespiller forkledt som lege får personer i et supermarked til å rapportere om positive effekter av magnetterapi selv om alle magnetene var avmagnetisert på forhånd 2.

2. For ordens skyld finnes det ingen plausibel grunn til at magnetterapi skulle virke med aktive magneter heller.

Syke personer ønsker dessuten å bli friske og vil derfor at behandlingen skal virke, hvilket gjør dem sårbare for ønsketenkning (mer om dette i et senere innlegg). Mange ønsker nok også (bevisst eller ubevisst) å gjøre forskerne til lags, og har derfor lett for å rapportere det de tror forskerne vil høre. Men heller ikke forskerne selv er immune mot bekreftelsesbias, derav behovet for dobbel blinding. Også forskerne har lett for å tolke pasientens symptomer til å bekrefte egne ønsker og forventninger på forhånd. Dette må ikke forveksles med en reell forbedring på grunn av placeboeffekten. Ved bekreftelsesbias er den påståtte forbedringen like innbilt som behandlingen.

Endel helbredelser som tilskrives placeboeffekten er trolig bare eksempler på sykdommens naturlige forløp. Immunforsvaret gir oss en meget sterk forsvarsmekanisme og de fleste sykdommer går etter hvert over av seg selv, med eller uten behandling. Mange sykdommer når en topp like før immunforsvaret slår tilbake. Vi oppsøker gjerne behandling mens vi er på vårt sykeste, altså like før vi begynner å bli bedre av oss selv. Hvis vi deretter konkluderer at behandlingen var årsaken til at vi ble friske, gjør vi oss skyldige i feilslutningen post hoc ergo propter hoc (mer om denne i et senere innlegg). At hendelse A (behandlingen) finner sted før hendelse B (at man ble frisk) betyr ikke nødvendigvis at A forårsaket B.

Placeboeffekten kommer også i en motsatt variant, kjent som nocebo-effekten. Denne kjennetegnes ved at personer utvikler symptomer på negative helseeffekter på grunn av en innbilt årsak. For eksempel har dobbeltblinde eksperimenter vist at personer som hevder å reagere på elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner rapporterer om negative symptomer (hodepine etc.) så lenge de tror det befinner seg en påslått mobiltelefon i nærheten enten mobiltelefonen faktisk er slått på (eller i det hele tatt eksisterer) eller ikke. Til dels på grunn av etiske hensyn er det gjort forholdsvis lite forskning på noceboeffekten i forhold til placeboeffekten, men det synes rimelig å anta at de underliggende mekanismene stort sett er de samme. Hvis forventningen om å motta effektiv behandling kan ha en positiv effekt ved å redusere stress, er det ikke overraskende om forventninger som øker stressnivået har en motsatt effekt.

Det placeboeffekten først og fremst forteller oss som skeptikere, er at alternative behandlingsformer ikke trenger å virke i seg selv for å få pasientene til å rapportere om positive effekter. Det hender imidlertid at tilhengere av kvakksalveri forsøker å ta placeboeffekten til inntekt for seg selv: Hvis placeboeffekten alene kan føre til en reell forbedring og alternative behandlingsformer kun drar nytte av dette, betyr ikke det at de på sett og vis "virker" selv om den underliggende mekanismen er noe annet enn den utgir seg for å være? Og hvis så er tilfelle, betyr ikke det i så fall at kvakksalverterapeutenes virksomhet er rettferdiggjort?

Men placeboeffekter er ikke begrenset til kvakksalveri. Vitenskapelige behandlingsformer tilbyr alle fordeler som følger med placeboeffekten i tillegg til den fysiologiske effekten av medisinen selv. Som vi har sett er effekten av tro på objektive utfall i beste fall minimal, og kan ikke rettferdiggjøre å lure folk inn i en kostbar terapi på falske premisser. Mye av såkalt alternativ medisin hevder også å kunne behandle virkelig alvorlige sykdommer som kreft hvor placeboeffekten ikke har noen påviselig effekt i det hele tatt. Her kan kvakksalverne gjøre reell skade ved å lure pasientene bort fra livsnødvendig vitenskaplig behandling.

Det dypere problemet er imidlertid at kvakksalveriet kun kan eksistere i en kulturell kontekst preget av overtro og vitenskaplig analfabetisme. For å selge sine magiske preparater er kvakksalvere avhengige av at pasientene i det minste tror at behandlingen er effektiv i seg selv. For å oppnå dette kommer de ikke utenom å måtte formidle et forvrengt syn både på hvordan naturen henger sammen og på hvordan vi selv vet det vi tror vi vet. Slik bidrar kvakksalveriet til å promotere generelt dårlig tenkning. Når vi skal foreta viktige beslutninger om liv og helse, kommer dette tilbake for å bite oss i r**a.

Retrofitting

Med retrofitting forstås her tendensen til å tolke spesifikke hendelser fra virkeligheten inn i vagt formulerte profetier fra horoskoper, Bibelen eller påstått synske. Typisk nok har ingen slike profetier noensinne hjulpet noen å forutsi hendelsene de angivelig omhandler før de inntraff.1 Da er det langt enklere å starte i motsatt ende, med det som allerede er kjent, og tråle gjennom store mengder profetisk tåkeprat etter noe som likner. Det som ikke "passer" rasjonaliseres som tegn vi ikke er i stand til å tyde eller ignoreres fullstendig. Som regel er slike profetier så flertydige at de lett kan tolkes til omhandle et astronomisk antall ulike hendelser. Med et så stort tolkningsrom er det knapt til å unngå at noen av profetiene vekker vage assosiasjoner til faktiske begivenheter. For personer som mangler kritisk tenkning kan slike profetier imidlertid virke langt mer imponerende enn de er fordi de grovt undervurderer hvor mange ulike hendelser som kunne sies å "oppfylle" dem. Menneskehjernen eksellerer i å finne meningsfulle sammenhenger mellom ulike data. Dessverre er vi langt fra like gode til å skille mellom ekte og innbilte sammenhenger.

Tekster som opererer med en stor grad av symbolikk egner seg spesielt godt for retrofitting. Nostradamus kryptiske vers er derfor ideelle profetier. Her er en av hans mest berømte påståtte fulltreffere:

Bêtes farouches de faim fleuves tranner;
Plus part du champ encore Hister sera,
En caige de fer le grand sera treisner,
Quand rien enfant de Germain observa. (II.24)

Og her er hva verset angivelig betyr, slik en av hans mest entusiastiske moderne tilhengere, Erika Cheetham, tolker det:

Beasts wild with hunger will cross the rivers,
The greater part of the battle will be against Hitler.
He will cause great men to be dragged in a cage of iron,
When the son of Germany obeys no law.

Uhyggelig nøyaktig til å være skrevet på 15oo-tallet, ikke sant? Han er bare to bokstaver fra å identifisere Hitler med navn! Hvordan i all verden skal skeptikerne forklare dette?! Bortsett fra den overfladiske likheten mellom "Hister" og "Hitler" samt en vag referanse til en "sønn av Germania" er det ingenting her som peker spesielt mot Hitler. Men Hister er kun et eldre navn på den nedre delen av Donau. Germania er regionen nord for Donau og øst for Rhinen, og hadde allerede vært involvert i mange kriger og slag lenge før Hitlers tid. Her er James Randis tolkning av samme vers:

Beasts mad with hunger will swim across rivers,
Most of the army will be against the Lower Danube.
The great one shall be dragged in an iron cage
When the child brother will observe nothing.

En annen moderne Nostradamus-tolker, John Hogue, identifiserte Ayatollah Khomeini som Antikrist i sin bok Nostradamus and the Millennium fra 1987. I en senere utgave av samme bok hadde rollen som Antikrist gått til Saddam Hussein etter at Khomeini var død (og vi vet alle hvordan det gikk med Saddam...). Treffsikkerheten har i det hele tatt ikke vært mye å skryte av hver gang noen har forsøkt å tolke Nostradamus til å si noe om fremtiden. Det aller første folk pleide å forbinde med Nostradamus var profetien om at verden skulle gå under i 1999. To år senere hadde tilhengerne tilsynelatende glemt at det var dette han hadde spådd. Nå viste det seg i stedet at han også hadde spådd terrorangrepene mot World Trade Center på den 11. september 2001, altså etter at verden alt skulle ha gått under i følge den tidligere tolkningen...

Apropos 11. september kan vi lese hos profeten Jesaja:

Og på hvert høit fjell og på hver høi bakke skal det være bekker, strømmer av vann, på den store slaktings dag, når tårnene faller.
Jesaja 30:25

Ingen kunne ha forutsagt 9-11 på grunnlag av dette verset. Når vi derimot ser tilbake på hendelsen i ettertid og allerede vet hva som skjedde, er ingenting lettere enn å tolke detaljene fra 11. september inn i teksten: Den "store slaktings dag, når tårnene faller" trenger ikke mye tolkning for å passe. Tar man seg litt større friheter med tolkningen, kan "strømmer av vann" forstås som vannet fra alle brannslangene, og med enda litt større kunstneriske friheter kan skyskrapere forstås som en slags kunstige "fjell". Så enkelt er det å tolke nærmest hva som helst til å stemme i ettertid. Leser man verset i kontekst, er det for øvrig klart at Jesaja skriver om Guds hevn over assyrerne.

Påstått synske som utgir seg for å hjelpe til under letingen etter savnede personer, har spesialisert seg på å kaste ut vage hint av typen "Jeg ser vann" eller "Det er noe med tallet 7". Med mindre man vet fra før hvor den savnede personen befinner seg, blir man ikke stort klokere av tåkeprat som dette. Etter at den savnede er funnet - som regel ved hjelp av konvensjonelt politiarbeid - er de synske derimot raske til å fremheve alt som på noen måte kan assosieres med vann eller tallet 7 i tilknytning til funnet, og hevde det var dette de siktet til hele tiden. Teknikken kan sammenliknes med å fyre av et skudd i blinde og tegne en blink der kulen traff i ettertid.

1. I hvert fall ikke hvis vi ser bort fra innlysende profetier som "krig og rykter om krig", naturkatastrofer etc.

Svar til de troende - Del 13

13. Diverse

Isn’t it a remarkable coincidence? Almost everyone has the same religion as their parents. And it always just happens to be the RIGHT religion!
Richard Dawkins

Vår gjennomgang av argumentene for Guds eksistens er ved veis ende og alt som gjenstår er å samle opp diverse løse tråder. Nå kan en liste som denne selvsagt aldri bli komplett ettersom folk stadig finner nye måter å lure seg selv på. Det er imidlertid et poeng i seg selv at folk som sier de tror på Gud oppgir såpass sprikende begrunnelser for samme konklusjon. Typisk er det også at troende som regel finner på en ny begrunnelse og beholder konklusjonen uansett hvor mange argumenter som tilbakevises.

Nå er det da heller ingen som egentlig tror på grunn av argumenter som dette. Det finnes neppe mange kristne som ærlig og oppriktig kan si at de ikke ville trodd på Gud hvis det ikke var for at Design-argumentet eller Kalam-argumentet - eller noen av de andre argumentene vi har vært innom - er så overbevisende (Det er de ikke). De fleste får troen inn med morsmelken lenge før de er i stand til å ta noe informert standpunkt på egen hånd. Argumentene er kun rasjonaliseringer for det man tror fra før. Men husk: Å finne på unnskyldninger for å tro er ikke det samme som å ha gode grunner til å tro.

13.1. Immunisering
I denne kategorien havner klisjésvar av typen:

• Herrens veger er uransakelige.
• Det er ikke alt som er oss gitt å forstå.
• Gud har en plan med alt.
• Gud setter vår tro på prøve.
• En gud som kan bevises er ingen ekte gud.
• Du tenker akkurat slik djevelen vil du skal tenke.

Kommentar: Her er det ikke så meget snakk om argumenter for Guds eksistens, men snarere unnskyldninger for ikke å forholde seg til argumentasjon i det hele tatt. Kort og godt unnskyldninger for ikke å tenke.

13.2. Appell til nyere teologi
Her finner vi argumenter av typen:

• Kanskje det bare er du som ikke har fulgt godt nok med på utviklingen innen nyere teologi!
• Du har åpenbart ikke satt deg inn i hvilke sofistikerte og overbevisende argumenter som har blitt utviklet i nyere tid av kristne filosofer og teologer.

Kommentar: Som for eksempel…? Skal man angripe andre for ikke å forholde seg til disse angivelig ”overbevisende” argumentene, er det minste man kan gjøre å spesifisere hva de er. Hvis slike ”sofistikerte” og ”overbevisende” argumenter faktisk eksisterer, hvorfor henfaller da de fleste troende til den samme typen pseudoargumenter som er gjengitt ellers på denne siden?

13.3. Illusjonen om alternativer
Denne kategorien omfatter helgarderinger av typen:

• Man er ingen ekte ateist med mindre man tør å be Gud om en smertefull død.
• Hvorfor spør du ikke Gud selv? Eller er du redd for å få svar?

Kommentar: Altså, hvis man ikke spør/ber til Gud, tolkes det som at man ikke tør fordi man ikke er noen ”ekte ateist”. Men hvis man gjør det, har man indirekte innrømmet at Gud eksisterer ved å be til han. Hva kan vel gi mindre mening enn å forholde seg som om man trodde på Gud når man ikke gjør det?

13.4. Appell til absurditet
Disse taler vel klart nok for seg selv:

• Jeg vet det er sprøtt, men det er nettopp derfor jeg tror det!
• Mennesker hadde aldri klart å finne på noe så sprøtt om de så hadde prøvd, derfor må det være sant!

Kommentar overflødig…