Appell til følelser

Hva som menes med appell til følelser, skulle ikke trenge noen nærmere forklaring. Forsøk på å manipulere oss til å akseptere eller forkaste en konklusjon med "hjertet" i stedet for hodet [1] kommer i så mange ulike former at det ville være et håpløst prosjekt å forsøke å oppsummere alle. Praktisk talt all reklame og all politisk propaganda havner for eksempel i denne kategorien. Å høre en politiker appellere til velgernes intelligens - som da Franklin D. Roosevelt ba amerikanske radiolyttere finne frem et verdenskart for lettere å kunne følge logikken i hans utredning om hærens strategiske utfordringer under Andre Verdenskrig - ville i dag vært så godt som utenkelig (Jacoby 2008). Også pseudovitenskapene appellerer flittig til følelser for overtale oss til å akseptere en ønsket konklusjon der hvor bevisene ikke er sterke nok til å tale for seg selv. Sterkt moralistisk eller ideologisk ladet argumentasjon bør alltid få det til å blinke en varsellampe. I dagens innlegg skal vi se nærmere på noen av de vanligste variantene.
1. Vi har allerede vært innom noen forsøk på å gjøre oss emosjonelt forutinntatte mot en uønsket konklusjon i innlegget om feilslutningen (i den grad man kan snakke om noen "slutning") poisoning the well.

Appell til frykt
Ved siden av den naturalistiske feilslutning og appell til tradisjon er dette alle kvakksalveres favorittargument. For å kunne selge en "løsning" må man først overbevise folk om at de har et problem som må fikses. Vi har en hel milliardindustri dedikert til å selge botemidler mot mer eller mindre imaginære trusler. Et godt eksempel er moderne "detoksifiserings"-produkter som utgir seg for å "rense" oss for ikke nærmere spesifiserte "toksiner" fra maten vi spiser eller miljøet. Nøyaktig hvilke toksiner det er snakk om og hvordan produktet renser dem ut av systemet vårt, er av underordnet interesse. Alt vi trenger å vite er at "toksiner" ikke er bra, og at vi trenger hjelp til å bli kvitt dem. Under en granskning av 15 slike produkter utført av gruppen Sense About Science var ingen av produsentene i stand til å presentere noe bevis for at produktene virket og langt mindre gjøre rede for hvordan de angivelig skulle virke. Når de ble spurt, kunne ingen av dem identifisere et eneste giftstoff som produktet faktisk kunne fjerne [2].
2. I flere tilfeller måtte produsentene innrømme at de simpelthen hadde omdøpt alminnelige såper, kluter , svamper etc. som "detox" fordi de fjerner møkk og døde hudceller.

Ikke at det har så mye å si fra et helseperspektiv, ettersom problemet koker ned til lite annet enn skremselspropaganda. Det gir kun mening å snakke om "giftstoffer" over en viss minstedose. Personer som ikke er eksponert for andre konsentrasjoner enn dem som normalt er til stede i mat, luft og drikkevann, har neppe noen grunn til bekymring, i hvert fall ikke i vår del av verden. Etter millioner av år med naturlig utvalg er menneskekroppen utstyrt med sitt eget effektive rensesystem og er som regel utmerket kapabel til å kvitte seg med skadestoffer på egen hånd. Liknende betraktninger gjør seg gjeldende for produkter og tjenester som skal beskytte mot elektromagnetisk stråling fra høyspentledninger eller trådløse kommunikasjonssystemer. Igjen er det ikke så nøye med de vitenskaplige detaljene. Alt vi trenger å vite er at "stråling" ikke er bra. Som jeg har skrevet tidligere...

...har dobbeltblinde eksperimenter vist at personer som hevder å reagere på elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner rapporterer om negative symptomer (hodepine etc.) så lenge de tror det befinner seg en påslått mobiltelefon i nærheten enten mobiltelefonen faktisk er slått på (eller i det hele tatt eksisterer) eller ikke.

Faktum er at strålingen fra mobiltelefoner og andre trådløse kommunikasjonssystemer kun er andre former for lys. Dette lyset hører typisk hjemme i de laveste frekvensområdene, vesentlig lavere enn for synlig lys. Og lavere frekvens vil for ordens skyld si lavere energi - alt for svak til å bryte de kjemiske bindingene i DNA-molekylet og forårsake kreft som er en av de vanligste bekymringene.

Mer alvorlig er det at kvakksalvere og vaksinemotstandere aktivt spiller på en irrasjonell frykt for vitenskaplig medisin som "forgifter" kroppen med "kunstige kjemikalier" fulle av ukjente bivirkninger. Dette skremmebildet styrkes ytterligere av konspirasjonsteorier om den onde legemiddelindustrien ("Big Pharma") som kun er interessert i å holde oss syke for å kunne fortsette å selge sine verdiløse medisiner. Faktum er at ingen konvensjonelle medisiner, kommer på markedet før de har vært gjennom årevis med nitidig uttesting og godkjenning. Prosessen involverer grovt sett følgende trinn (Singh & Ernst 2008):

1. Preklinisk forskning (minst 5 år): Uttesting av diverse kjemikalier, ofte inkludert dyreforsøk, for sikkerhet og mulig medisinsk effekt
2. Kliniske studier, fase I (1-2 år): Uttesting på 10-100 frivillige for å identifisere en sikker dose.
3. Kliniske studier, fase II (2 år): Uttesting på 50-500 pasienter med en relevant sykdom for sannsynlig effekt og optimal dosering.
4. Kliniske studier, fase III (3-4 år): Uttesting på hundrevis eller tusenvis av pasienter for effektivitet og ukjente bivirkninger, som regel inkludert kontrollerte dobbeltblindtester.
5. Formell godkjenning (1-2 år): Regulerende myndighet evaluerer om bevisene for sikkerhet og effektivitet oppfyller kravene.
   
6. Kontinuerlig overvåkning: Regulerende myndighet mottar fortløpende tilbakemelding fra leger for å fange opp mulige bivirkninger som ikke ble avdekket under tidligere trinn.
   

Kun noe slikt som 1/3 av alle medisiner som når trinn 2 (kliniske studier, fase I) kommer noensinne på markedet. Toppen av ironi er å høre tilhengere av såkalt "alternativ medisin" advare mot risikoen forbundet med vitenskaplig medisin samtidig som de selv promoterer behandlingsformer som aldri har gått gjennom noe slikt nåløye.

Appell til sympati
Vi har alle sett TV-reportasjer der kjærlige og omsorgsfulle foreldre står frem og forteller tåredryppende historier om hvordan vaksiner eller elektromagnetisk stråling ødela deres barns liv og skildrer sin ensomme kamp for å bli trodd av det vitenskaplige miljøet som nekter å ta barnas problemer på alvor. Forskeren som får den utakknemlige oppgaven med å forklare forskjellen mellom korrelasjon og årsak, hva som menes med psykosomatiske lidelser og noceboeffekten samt hva forskningen egentlig viser i løpet av et par minutter, er sjanseløs i kampen om seernes sympati selv om han objektivt sett har aldri så rett ("Så han sier det bare er noe de innbiller seg?"). Som jeg tidligere har skrevet et annet sted:

I en komplisert verden hvor det meste er et spørsmål om prioritering, avveining og kompromisser mellom ulike interesser, vil det alltid være mulig å grave frem et offer og vinkle det hele som nok et eksempel på systemets overkjøring av individet. Og "offeret" skal ha sympatien enten problemet er reelt eller ikke slik vi bl.a. har sett i forbindelse med mye av mediedekningen omkring el-overfølsomhet. Å fokusere på enkeltpersoners følelser er lettvint, umiddelbart fengende og krever ingen granskning av fakta.

For folk flest trumfer en gripende anekdote basert på enkeltpersoners subjektive opplevelser alt som heter kontrollerte eksperimenter, statistikk og sannsynlighet, skjønt det burde være omvendt hvis målet er å trekke mest mulig pålitelige konklusjoner. Det er ikke alltid "offeret" eller den "svakere part" har rett. Selv om personens lidelser er aldri så reelle, så følger det ikke automatisk at hans eller hennes egen tolkning av hva som forårsaket problemet også er rett.

Poenget er ikke å avfeie eller bagatellisere folks ektefølte lidelser. Det er ikke vanskelig å sympatisere med foreldre av et autistisk barn selv om vi ikke nødvendigvis kjøper deres egen tolkning av årsakene til problemet. Ideologiske grupper som tar autistiske barns lidelser til inntekt for seg sitt eget hat til vaksiner, og beskylder alle som sier hva forskningen faktisk viser for å være fiender av autistiske barn, fortjener derimot bare forakt. Det samme gjør de som påberoper seg offerstatus og roper om diskriminering fordi de ikke får nyte alle vitenskapens privilegier gratis uten å følge noen av dens spilleregler (se neste punkt).

Appell til redelighet
Fundamentalistiske Krishna-tilhengere sverger til det syn at månelandingene var en bløff fordi månen i følge deres hellige skrifter befinner seg lenger fra jorden enn solen. Scientologene på sin side forkaster psykiatrien fordi sektens grunnlegger L. Ron Hubbard insisterte på at psykiske lidelser skyldes åndene av myrdede aliens [3]. Som om ikke dette var sprøtt nok, finnes det sågar personer som forkaster evolusjonslæren på grunn av noe som står skrevet i noen forvirrede gamle tekster fra Midtøsten. Er ikke det mest redelige da å presentere disse "alternative" synspunktene på lik linje med den vitenskaplige konsensus i skoler og massemedia? Er det ikke bare rett og rimelig å presentere "begge sider av saken" og la folk gjøre seg opp sin egen mening?
3. Mer om scientologenes mytologi her.

Amerikanske kreasjonister er virtuoser til å appellere til folks rettferdighetssans for å oppnå lik behandling som den vitenskaplige konsensus: Alt de ber om er at folk skal få høre "hele sannheten" om evolusjonslæren og "ikke bare de argumentene som støtter den". En viktig del av denne strategien er å introdusere såkalte "weasel words" (Typiske eksempler er formuleringer som "kritisk evaluering" av evolusjonslærens "sterke og svake sider") i de statlige retningslinjene for undervisningen i skolene. Dette er aldri noe annet enn en kode for å smugle uvitenskaplige og diskrediterte kreasjonistargumenter mot evolusjonslæren inn bakdøren. Det høres så rimelig ut helt til man innser at kreasjonistenes kritikk av evolusjonslæren, fra et vitenskaplig synspunkt, ikke representerer noen "side av saken" i det hele tatt, slik heller ikke Krishna-tilhengernes argumenter mot månelandingene eller scientologenes argumenter mot psykiske lidelser representerer noen "side av saken". Som Judith Hayes uttrykker det:

If we are going to teach creation science as an alternative to evolution, then we should also teach the stork theory as an alternative to biological reproduction.

Kreasjonistene appellerer også flittig til sympati (se over) ved å påberope seg offerstatus og hevde deres teorier blir undertrykt og diskriminert mot, slik propagandafilmen Expelled er et typisk eksempel på. Problemet er ikke at alternative forklaringer diskrimineres, men at de såkalte alternativene svikter alle vitenskaplige standarder som eksisterer. For å læres bort som vitenskap i skolen må en teori grovt sett gjennom følgende faser:

1. Hypotese: En forsker får en ide om hva som kan forklare et eller annet naturlig fenomen.
2. Forutsigelser: Forskeren spør seg hva han eller hun burde finne - og ikke minst hva man ikke burde finne - i naturen hvis hypotesen er rett.
   
3. Uttesting: Forskeren utfører et kontrollert eksperiment eller leter i naturen for å se om data støtter hypotesens forutsigelser. Hypoteser som fører til gale forutsigelser, må modifiseres eller forkastes fullstendig.
   
4. Dokumentasjon: Hvis omfattende uttesting bekrefter hypotesens forutsigelser, må problemstilling, forutsetninger, metoder, resultater og konklusjoner dokumenteres godt nok til at hele prosessen kan gjentas av andre, som regel i form av en artikkel i et vitenskaplig tidsskrift.
5. Fagfellevurdering: Før en artikkel (eventuelt) blir publisert blir den sendt ut til 2 eller 3 anonyme forskere som stiller kritiske spørsmål, leter etter metodiske svakheter og vurderer om artikkelen holder faglig mål (eventuelt etter diverse revisjoner). Kun de færreste artikler blir publisert i sin opprinnelige form.
6. Kritikk og replikasjon: Hvis artikkelen passerer dette nåløyet, følger den virkelige ildprøven fra mengden av kritiske lesere som forsøker å gjenta og bygge videre på resultatene. Hvis andre forskere ikke oppnår samme resultat, må hypotesen atter forkastes.
   
7. Konsensus: Hvis bevisene for hypotesen fortsetter å hope seg opp, vil selv de mest kritiske forskerne som fremdeles bedriver vitenskap (og følgelig baserer sitt syn på en ærlig evaluerering av data) etter hvert akseptere den som en gyldig teori. Som regel krever dette at teorien støttes av mange uavhengige bevisrekker. Selv den mest bunnsolide teori forblir åpen for modifikasjon og falsifikasjon i lys av nye beviser.
   
8. Introduksjon i skolen: Teorien finner veien inn i skolebøker og klasserom.
   

Ovenstående er selvsagt en overforenkling, og det er langt fra alltid veien fra ide til klasserom foregår slik i praksis. Likevel er min overforenkling neppe langt fra hvordan de fleste forskere ville si at prosessen burde foregå. Det kreasjonistene ber om, er i virkeligheten grovt uredelig, ettersom de i praksis krever å få hoppe direkte fra punkt 1. til punkt 8 der hvor vitenskaplige ideer må passere gjennom punktene 2.-7. Det kan sammenliknes med å kreve medalje i et maratonløp uten å ha løpt en millimeter.

Appell til respekt
Vi har alle hørt at man skal respektere andres tro. Selv personer som ellers regner seg som rasjonelle og virkelighetsorienterte, aksepterer at det er "respektløst" og "sårende" å kritisere andres tro. La det være sagt med det samme at dette ikke er noe argument for troens objektive riktighet. Selv om de troende finner kritikken aldri så støtende, så følger det ikke på noen måte at kritikken er feil. I stedet koker argumentet ned til at kritikken aldri burde ytres i det hele tatt selv om den er aldri så berettiget. Men er det i det hele tatt noen grunn til at det å anse en påstand som sann eller sannsynlig (Det er per definisjon det det betyr å "tro") skulle anses som verdig respekt i seg selv enten påstanden objektivt sett er sann eller ikke?

Det gjelder åpenbart ikke for all tro. Hvis du for eksempel tror at bussen går kl. 8.30 og jeg forteller deg at den går kl. 8.15, vil det neppe falle deg inn å bli krenket over at jeg "angriper din tro" eller kreve at jeg skal "respektere" din tro på at bussen går 8.30. Hvis du er interessert i å rekke bussen, vil din naturlige første reaksjon kanskje tvert imot være å takke meg for opplysningen. Sannsynligvis vil du heller ikke finne det spesielt støtende at jeg gir deg mine oppriktige grunner til å betvile din tro på at en asteroide utryddet dinosaurene. En mer nærliggende reaksjon ville være å presentere bedre grunner eller kanskje sågar akseptere at jeg muligens kunne ha et poeng. Vi ser med andre ord at det som regel ikke regnes som respektløst i seg selv å motsi andres tro omkring verdslige fakta og vitenskaplige hypoteser. Sam Harris uttrykker det som vanlig med beundringsverdig presisjon:

When was the last time anyone in this room was admonished to respect another person's beliefs about history, say, or biology, or physics...? We do not respect people's beliefs, we evaluate their reasons for what they believe. When a person's reasons are good enough, we helplessly believe what they believe. That's what it is to be a rational human being. Reasons are contagious.

De som har gode grunner for det de tror, appellerer til disse. Spill på "sårede følelser" og krav om å respekt høres bare når det ikke finnes noen gode grunner å appellere til. Men en tro kan knapt bli noe mer verdig respekt av å bygge på dårlige grunner. I essens koker argumentet ned til lite annet enn emosjonell utpressing: "La mine dårlige grunner stå uimotsagt eller fremstå som taktløs og intolerant (...og begå sosialt selvmord)". Dette er kun en lite aktverdig hersketeknikk for å bringe kritikerne til taushet. Som jeg tidligere skrev et annet sted:

Hva "respekt" angår, vil jeg hevde at man ikke kan vise andre respekt uten å behandle dem som voksne, ansvarlige og rasjonelle individer. Dette gjør man ikke ved å bare fortelle folk det man tror de vil høre eller det man tror er mest strategisk effektivt for å vinne dem over på sin egen bølgelengde. Tvert imot er den eneste måten å vise andre respekt på, så vidt jeg kan se, å ta dem på alvor og appellere til deres fornuft. Dette på sin side gjør man nettopp ved å motsi dem dersom man er uenig, og gi dem sine oppriktige grunner for å mene de tar feil. Alt annet er kun infantilisering, og vitner i realiteten om det motsatte av respekt, ettersom det i utgangspunktet forutsetter at motparten ikke kan forventes å forholde seg rasjonelt til motargumenter.

Appell til selvbestemmelse
Vi har alle behov for å oppfatte oss selv som selvstendige og autonome agenter og hater å bli fortalt hva vi skal gjøre, tro eller mene. Ironisk nok gjør nettopp denne selvstendighetstrangen oss sårbare for manipulasjon fra dem som vet å trykke på de rette knappene: Moderne kvakksalvere baserer mye av sin markedsføring på å fremstå som et "alternativ" for folk som ønsker å "bestemme selv". Slik Dr. Steven Novella ofte har påpekt, vant tilhengere av såkalt "alternativ medisin" trolig sin største seier da de fikk aksept for uttrykket selv. Slik har det lyktes kvakksalverne å vinkle sin største svakhet, mangelen på vitenskaplige standarder, som en dyd: Det handler ikke om å gjøre det fritt frem for terapeutene å selge ineffektive kvakksalverterapier, men om å sikre pasientene valgfrihet. Som Novella selv uttrykker det:

I find it one of the greatest ironies of the CAM phenomenon that they have been able to pass laws that are overtly anti-consumer, in that they remove protection from fraud or incompetence, in the name of consumer freedom.

Så enkelt er det å vri fokus bort fra det faktum at en behandlingsform ikke virker noe bedre enn placebo i en forsvarlig kontrollert test. Argumentasjonen inneholder ofte et sterkt element av solipsisme [5]: Det er sjelden vi hører om "alternative bilmekanikere" som bygger på alternative teorier om hvordan motoren virker ("Krystallene viser at vi må utføre akupressur mot dekkene for å harmonisere bilens energifrekvenser"). Men når det gjelder vår egen kropp ser mange ut til å tenke at det er opp til oss selv å bestemme hvordan den skal fungere i vår egen "virkelighet". Dessverre er det sjelden noen som har fortalt det til bakteriene, virusene eller kreftcellene.
5. Troen på at virkeligheten kun eksisterer i menneskesinnet.

Påliteligheten av anekdoter

The plural of anecdote is not data.
Frank Kotsonis

Det er en menneskelig egenskap å feste overdrevet stor lit til ting vi har hørt eller lest enten det er fra kjente, på internett eller i massemedia. Når vi for eksempel hører om personer som har våknet opp etter hjerteoperasjoner og fortalt om livaktige ut-av-kroppen-opplevelser, inkludert detaljerte beskrivelser av ting som virkelig skjedde mens personen lå i koma med flat EEG [1], synes vi det låter imponerende overbevisende og troverdig. Ofte kan en eneste slik anekdote ha større overbevisningskraft enn all verdens forskning til sammen. Kanskje føles det sågar en smule galt å stille seg altfor skeptisk, ettersom det oppfattes som å trekke folks ærlighet i tvil.
1. Jeg nevner dette eksempelet spesielt fordi jeg flere ganger har hørt det brukt som det mest bunnsolide beviset for det paranormale.

Nå er uærlighet så avgjort også en mulighet som ikke kan utelukkes á priori. Men som vi har sett, er det på ingen måte gitt at folk snakker sant bare fordi de ikke bevisst lyver. Minst like sannsynlig er det at de simpelthen tar oppriktig feil. Selv om man er en ærlig person, så følger det ikke automatisk at man også har oppfattet og husket situasjonen riktig. Verken det vi tror vi oppfatter eller det vi tror vi husker er fotografiske "avtrykk" av virkeligheten slik den egentlig er, men involverer en hel del aktiv tolkning og rekonstruksjon som til dels kan være ekstremt subjektiv og upålitelig. Hvis vi setter som premiss at det vi blir fortalt enten må være en objektivt riktig beskrivelse av det som virkelig skjedde eller bevisst løgn, gjør vi oss skyldige i en falsk dikotomi. Vi kan ikke stole 100% på andre av nøyaktig samme grunn som vi ikke kan stole 100% på oss selv.

Strengt tatt finnes det ikke noe slikt som "pålitelige vitner" slik alt for mange justismord er en grim påminnelse om. En granskning av 205 justismord fra USA kom frem til at hovedårsaken i 100 av tilfellene var at øyenvitner hadde utpekt feil person. Nyere studier basert på DNA-bevis tyder på at feilaktige vitneutsagn er ansvarlige for over 80% av alle tilfeller hvor uskyldige er dømt, også til døden (Magnussen 2004). Det tragiske er at mens vitneutsagn alminnelig regnes som den minst pålitelige av alle former for bevis blant forskere, er det ofte den bevisformen som virker mest overbevisende på legfolk, inkludert jurymedlemmer i en rettssak. Anekdoter har sterk emosjonell appell. Spesielt personer som selv har vært offer for en forbrytelse nyter gjerne stor sympati, ingen har større interesse av at riktig gjerningsmann blir tatt og følgelig mindre motiv for å utpeke feil person. Men verken de edleste motiver eller absolutt subjektiv sikkerhet er noen garanti mot å ta katastrofalt feil.

Også mye av det vi finner i kategorien pseudovitenskap og annen overtro baserer seg helt eller delvis på uetterrettelige anekdoter og personlige vitnesbyrd. For eksempel bygger tilhengere av flygende tallerkener, Bigfoot og Loch Ness-monsteret, så godt som hele sin sak på ting folk hevder å ha sett, uten noen som helst uavhengig bekreftelse. Tilhengere av alternativ medisin viser gjerne til historier om syke personer som ble friske etter å ha prøvd deres egen spesielle favorittbehandling. Hvis vitenskapens historie har lært oss en ting, så er det å ikke legge avgjørende vekt på slike anekdoter. Det betyr ikke at personlige erfaringer er helt uten interesse. For seriøse forskere kan anekdoter være et godt nok incentiv til å utføre en kontrollert test, men anekdoter i seg selv kan ikke gi oss testresultatet. For dem som bedriver pseudovitenskap, er det tvert imot det å samle anekdoter som er selve testen.

Mye tyder på at denne tendensen til å tro det vi blir fortalt er en del av vårt genetiske program. En av fordelene språket ga våre ville forfedre, var at de slapp å finne ut alt de trengte å vite gjennom egen prøving og feiling – spesielt ettersom prisen for feiling fort kunne bli døden. Hvis noen for eksempel forteller deg at det gjemmer seg en løve i det høye gresset, er det trolig en god ide å holde seg unna det høye gresset. Men hele denne fordelen går selvsagt tapt hvis du nekter å tro det du hører før du har undersøkt saken på egen hånd. I våre forfedres virkelighet var prisen for å ikke tro en sann advarsel trolig høyere enn prisen for å tro på en falsk alarm. Det er derfor ikke vanskelig å tenke seg hvordan det naturlige utvalg kan ha favorisert en tendens til å tro det man ble fortalt. Siden den gang har menneskets hverdag forandret seg til ugjenkjennelighet, men svakheten for anekdoter henger fortsatt igjen. Vi er av natur historiefortellende vesener, og rykter og sladder er krydderet i all sosial kommunikasjon.

Her har vi utvilsomt hovedforklaringen på hvordan såkalte vandrehistorier kan spre seg fra person til person nærmest som et virus: A har hørt det av B som har hørt det av C etc. Et erketypisk eksempel er fortellingen om den amerikanske kvinnen som tok livet av puddelen [2] sin da hun skulle forsøke å tørke den i mikrobølgeovnen. I den varianten jeg er kjent med, er poenget i historien at hun saksøkte produsenten av mikrobølgeovnen fordi produktet ikke var utstyrt med en egen advarsel mot tørking av dyr (Blackmore 1999). Hvorvidt historien har noen rot i virkeligheten eller ikke, er nokså irrelevant ettersom de som forteller den videre uansett aldri har løftet en finger for å verifisere den. Ironisk nok ser mange ut til å tenke at andre ikke ville fortalt noe videre uten å sjekke om det stemmer, selv om det er nøyaktig det de selv gjør. Urbane myter er påstander som sprer seg på samme måte som vandrehistorier. [3] I denne kategorien finner vi for eksempel den evige gjengangeren om at vi bare bruker 10% av hjernen. Er en slik myte først satt i omløp, blir vi som regel aldri mer kvitt den uansett hvor mange ganger den tilbakevises. Det kan sammenliknes med en skogbrann som sprer seg til 10 nye steder før man blir ferdig å slukke på ett sted.
2. Detaljene varierer riktignok. Første gang jeg hørte historien var det snakk om en katt.
3. Den populære TV-serien Mythbusters har spesialisert seg på å takle nettopp slike påstander.

Den samme tendensen til å ukritisk spre ting videre har gitt opphav til en av de mest irriterende støykildene i vår digitale hverdag. Der vi tidligere hadde kjedebrev, har vi nå også fått kjede-email, kjede-SMS, og - med sosiale fora som Facebook - kjede-statusoppdateringer. En typisk gjenganger er beskjeder som advarer mot et hyperdestruktivt nytt datavirus, og oppfordrer deg til kopiere advarselen til ditt eget statusfelt eller sende den videre til alle på vennelisten din. Tar man seg tid til å undersøke saken nærmere, viser det seg som regel raskt at det eneste "viruset" er advarselen selv, og de som sender den videre er selv med å spre "smitten". Nok en klassiker som stadig dukker opp på nytt, er protester mot at Facebook vil tillate utenforstående å bruke dine private bilder i reklameøyemed uten ditt samtykke. Det tok meg nøyaktig 2 museklikk å konstatere at det kun var snakk om nok en falsk alarm. Man skulle kanskje forvente at folk etter hvert ville ta hintet etter at ingen av de tidligere dommedagsprofetiene har gått i oppfyllelse, men det er visst aldri noen mangel på villige "spredere".

Men den største mytesprederen av dem alle er selvsagt massemedia. Mye av det som utgir seg for "dokumentarstoff" i mediene må nærmest regnes i kategorien "infotainment" og har liten eller ingen vitenskaplig basis. Blant legfolk nyter mediene imidlertid fortsatt stor autoritet. Et av de desidert vanligste argumentene jeg hører for diverse pseudovitenskaplige påstander er: "Jeg så et program om det på TV." Det underforståtte premisset ser ut til å være at "de ville da ikke vist det på TV hvis det ikke var sant?" I juli 1999 viste en meningsmåling at 11% av amerikanerne trodde månelandingene var en bløff. Dette er selvsagt ille nok i seg selv, men enda verre er det at tallet doblet seg etter at Fox viste pseudo-dokumentaren Conspiracy Theory: Did We Land on the Moon? (Kida 2006). Reporterne bak dokumentarprogrammer om paranormale temaer, starter ofte med den eksplisitte målsetning å lage en pro-paranormal dokumentar og er kun ute etter noe de kan bruke for å underbygge en slik konklusjon. Andre gjør seg skyldige i å tilskrive enhver pseudovitenskaplig påstand, uansett hvor dårlig begrunnet, like stor troverdighet som den vitenskaplige konsensus under påskudd av å skulle gi en "balansert" presentasjon og "presentere begge sider av saken", selv der hvor "saken" - fra et vitenskaplig ståsted - ikke har noen flere sider. Det kan sammenliknes med å dømme uavgjort etter en fotballkamp som endte 10-0. Jeg kommer tilbake til hvorfor dette ikke har noe med "objektivitet" å gjøre i et senere innlegg.

Ben Goldacre (2008) argumenterer for at media stort sett bare finner det interessant å rapportere om en helserelaterte saker i den grad de passer inn i noen få distinkte hovedkategorier. En slik kategori er det Goldacre betegner som "whacky stories", deriblant spekulasjoner om at alle menn i fremtiden vil utvikle "big willies". Latterlig, sier du? Selvsagt, men etter mediedekningen å dømme kunne man lett få inntrykk at dette var et av de viktigste spørsmålene som opptok vitenskapen i vår tid. Nok en kategori er sensasjonelle gjennombruddshistorier. Denne fokusen på store gjennombrudd er problematisk ettersom de fleste fremskritt på det medisinske området siden 70-tallet har vært i form av små, gradvise forbedringer. Det samme sensasjonspreget som gjør en sak interessant i medias øyne, gjør den veldig ofte til dårlig vitenskap. Mindre sensasjonelle, men viktigere og mer pålitelige nyheter blir knapt nevnt med ett ord.

Ikke minst gjør media god butikk på å hype opp skjulte trusler. I 1998 gjenga tidsskriftet The Lancet en artikkel av Dr. Andrew Wakefield som antydet en mulig sammenheng mellom MMR-vaksinen [4] og autisme. Britiske medier oppdaget "skandalen" i 2001, og hysteriet har ikke gått helt over enda selv om vi etter hvert ser ut til å ha passert toppen. I mellomtiden har en lang rekke studier entydig vist at det ikke er noen sammenheng mellom autisme og vaksiner, skjønt du knapt ville fått noe hint om det ved å lese avisene. Når vinden omsider begynte å snu, var det heller ikke fordi Wakefields slette forskning var blitt skutt ned i flammer av det vitenskaplige miljøet, men fordi journalist Brian Deer kunne avsløre at Wakefield selv hadde flere åpenbare interessekonflikter og trolig sågar hadde forfalsket sine data [5]. All ære til Deer for å gjøre det som burde være enhver journalists selvsagte yrkesplikt, men som Goldacre skriver er det betenkelig at media først nå kan komme på noe å kritisk å si, som om Wakefields personlige svin på skogen var den eneste grunnen til å betrakte hans diskrediterte studie som noe annet enn bunnsolid vitenskap. I mellomtiden er skaden for lengst skjedd. Mange steder har sett en dramatisk nedgang i vaksinasjonsraten med det resultat at sykdommer som var under kontroll har fått spre seg på nytt og allerede har krevd sine første liv.
4. MMR står for measles, mumps and rubella eller meslinger, kusma og røde hunder.
5. Like etter at jeg hadde postet dette innlegget, kom også nyheten om at The Lancet har trukket tilbake artikkelen.

Det blir for lettvint å utrope oss selv til uskyldige ofre for andres løgner og legge hele skylden på korrupte forskere eller media. Halve problemet ligger hos alle dem som ukritisk aksepterer det de blir fortalt. Det er nettopp derfor vi trenger kritisk tenkning. Som jeg skrev i mitt aller første blogginnlegg:

Skal vi ha noe håp om å skille vitenskap fra ideologi, fakta fra meninger, virkelighet fra overtro, nytter det ikke å basere seg på at noen andre skal gjøre det for oss. Med mindre vi selv har evnen til å kritisk evaluere informasjon, blir det lett til at den som roper høyest blir hørt.

Ønsketenkning

People not only want it to be true, they need it to be true.
James Randi

De fleste har sikkert allerede en brukbar ide om hva som menes med ønsketenkning. Vi har alle en tendens til å se oss selv og verden på måter som samsvarer med våre ønsker og egeninteresser. I praksis er det forholdsvis sjelden noen bevisst velger å tro noe de vet de ikke kan forsvare intellektuelt simpelthen for å føle seg bedre. I stedet ytrer ønsketenkningen seg i form av en systematisk bias i måten vi forholder oss til informasjon på. For eksempel foretrekker de fleste av oss å oppsøke kilder som forteller oss det vi vil høre samt styre unna kilder som hevder det motsatte. Vi er også langt mer mottakelige for argumenter i favør av det vi foretrekker å tro. Hvis vi i det hele tatt tar oss tid til å høre på motargumenter, er det som regel bare for å lete etter en grunn til å forkaste dem. Ikke minst har vi lett for å tolke data i tråd med våre ønsker og egeninteresser. Fotballsupportere er virtuoser i så måte: Et straffespark er alltid "billig" hvis det er til motstanderen og "soleklart" hvis det er til vårt eget lag. Med utvisninger og avblåsninger for offside forholder det seg motsatt. Thomas Gilovich (1993) oppsummerer det hele slik:

For propositions we want to believe, we ask only that the evidence not force us to believe otherwise - a rather easy standard to meet given the equivocal nature of much information. For propositions we want to resist, however, we ask whether the evidence compels such a distasteful conclusion - a much more difficult standard to achieve. For desired conclusions, in other words, it is as if we ask ourselves, "Can I believe this?", but for unpalatable conclusions we ask, "Must I believe this?"

Mesteparten av forskningen som foreligger, har konsentrert seg om hvordan egeninteressen bidrar til å blåse opp vårt eget selvbilde. En rekke undersøkelser har vist at det overveldende flertall av oss tror vi har høyere intelligens, sterkere rettferdighetssans og mindre fordommer enn gjennomsnittet. Faktisk er denne tendensen så vanlig at den sågar har fått sitt eget navn, nemlig "the Lake Wobegon Effect". Navnet stammer fra det fiktive idealsamfunnet Lake Wobegon "where the women are strong, the men are good-looking, and all the children are above average." En amerikansk spørreundersøkelse som involverte en million studenter, viste at 70 % anså seg som bedre enn gjennomsnittet hva lederegenskaper angår, mens kun 2 % vurderte sine egne lederevner lavere enn gjennomsnittet. Alle studentene anså seg som mer omgjengelige enn gjennomsnittet, og hele 25% regnet seg blant de 1% beste på dette området. Fenomenet er heller ikke begrenset til studenter. En undersøkelse blant college-professorer viste at 94% anså seg som mer kompetente enn gjennomsnittet av sine kolleger. Siden halvparten per definisjon må befinne seg under gjennomsnittet, er det åpenbart at ikke alle kan ha rett (Gilovich 1993).

Her har vi trolig også mye av forklaringen på et fenomen som kognitiv dissonans og rasjonalisering. Leon Festinger som introduserte begrepet, definerte kognitiv dissonans som ubehaget ved å holde to inkompatible ideer i hodet samtidig. Men det foreligger ingen selvmotsigelse mellom følgende ideer:

• Jeg lot meg overtale til å si opp jobben og gi bort alt jeg eide for å forberede meg på dommedag.
• Dommedag inntraff ikke.

Konflikten oppstår først når disse til sammen kolliderer med bildet vi har av oss selv som intelligente og rasjonelle individer som aldri kunne latt oss lure til å gjøre noe så tåpelig. I følge Eliot Aronson aktiveres rasjonaliseringsmekanismen først og fremst for å eliminere konflikter som utfordrer utsagnet "I am nice and in control" (Pinker 1997). Tendensen til å ta æren selv når vi lykkes og skylde på ytre omstendigheter når vi mislykkes må også forstås i dette lys. De fleste vurderer ellers sannsynligheten for å oppleve positive ting som høyere, og sannsynligheten for å oppleve negative ting som lavere for eget vedkommende enn for andre: For eksempel oppfatter de fleste sine egne utsikter til å tjene mye penger og unngå skilsmisse som vesentlig bedre enn gjennomsnittet. En amerikansk spørreundersøkelse fra 90-tallet viste at 54% forventet å klare seg bedre økonomisk i løpet av det neste året selv om kun 25% trodde landet som helhet ville gjøre det (Gilovich 1993, Kida 2006).

Ønsketenkningen gir oss ikke bare et egennyttig bilde av oss selv, men et komfortabelt og betryggende bilde av verden som sådan. For eksempel fester røykere langt mindre lit til bevisene for skadevirkningene av tobakksrøyk enn ikke-røykere. Pseudovitenskap og annen overtro oppnår trolig mye av sin popularitet ved å tilby folk det de vil ha. Et innlysende eksempel som går igjen innen alle verdens store religioner, er løftet om evig liv, enten det er i form av legemlig gjenoppstandelse, himmel og helvete, reinkarnasjon eller "sykliske" tidsbegreper hvor alt kommer tilbake. Andre ønskemotiver som går igjen, er en overordnet mening i tilværelsen, en rettferdig orden i universet samt løfter om belønning til oss selv og straff til alle "synderne" som ikke deler vår tro. For dem som ikke vil vente til etterlivet, kan påstått synske og medier tilby kontakt med våre avdøde kjære mens vi fremdeles lever. En viktig del av en vellykket cold reading er å fortelle klientene det de vil høre (Hyman 1989). Kvakksalvere på sin side kan tilby syke personer et håp om helbredelse eller lindring der hvor vitenskaplig medisin har lite å tilby.

Overtroen kan ellers gi en følelse av kontroll over det som ellers ville fortonet seg som uforutsigbart og skremmende. Vi liker ikke uvisshet. Selv en uhyggelig konspirasjonsteori kan for mange virke mer attraktiv enn naturkreftenes blinde og meningsløse spill, og gir i tillegg en tilfredsstillende følelse av å være blant de få utvalgte som har gjennomskuet konspirasjonen. Om ikke annet kan det føles betryggende å ha noe å skylde på for våre egne prøvelser eller verdens generelle elendighet enten det er "synd", konspiratørenes onde plan eller alt som er kunstig. Sist men ikke minst bør vi ikke undervurdere den emosjonelle appellen til enkle løsninger på livets utfordringer som ikke krever for mye fysisk eller kognitivt arbeid. Vi har en hel milliardindustri dedikert til å markedsføre og selge magiske preparater, terapier, selvhjelpsbøker etc. uten at folk blir så mye friskere, lykkeligere eller mer vellykkede av den grunn (Salerno 2005). Mange føler nok også at livet blir mer spennende og romantisk hvis det inneholder et element av "mystikk" og "magi".

Hvorfor har vi så lett for å tro på ideer vi finner oppløftende og betryggende? Det skal tross alt ikke akkurat genialitet til for å innse at ingenting blir sant av at vi oppfatter det som ønskelig. Er det simpelthen behovet for å føle oss vel som overstyrer all objektivitet eller ligger det mer kognitive mekanismer til grunn? Her er meningene delte. Mange psykologer har argumentert for at ønsketenkningen bokstavlig talt er motivert av behovet for beskytte vårt eget selvbilde samt behovet for trygghet, trøst eller håp. Andre legger større vekt på rent kognitive fallgruver. Et eksempel på sistnevnte kan være at vi simpelthen er mer oppmerksomme på våre egne anstrengelser for å oppnå suksess og følgelig har en tendens til å oppfatte egen suksess som mer sannsynlig (Gilovich 1993). De to forklaringene trenger selvsagt heller ikke å utelukke hverandre. Min egen mistanke er at begge har en kjerne av sannhet, men det virker i hvert fall lite trolig at rent "verdinøytrale" kognitive prosesser kan være hele forklaringen.

Et åpenbart eksempel på at folk bokstavelig talt ser ut til å forveksle ønskelighet med sannsynlighet er feilslutningen argumentum ad consequentiam [1] som i essens koker ned til at noe er sant nettopp fordi det er ønskelig. De som begår feilslutningen, virker definitivt som de selv mener de har et sterkt argument. Det er ellers helt vanlig å snakke om tro som et valg, selv om et valg per definisjon er en viljesakt. Nok en indikasjon på at troen ikke bare bygger på en verdinøytral evaluering av bevisene slik de troende (muligens feilaktig) oppfatter dem, er tendensen til å snakke om trosoppfatninger som om de var eiendeler (Gilovich 1993). Vi ser denne tendensen for eksempel når noen snakker om å "miste" en tro som om det var et tap eller når skeptikere og ateister beskyldes for å ville "ta fra" andre troen, som om det var snakk om et tyveri. Hvorfor skulle det å revidere vår evaluering av data (altså skifte tro) oppfattes som å miste noe hvis det ikke nettopp var for at troen gir oss noe vi vil ha? De troendes typiske aversjon mot motargumenter gir i det hele tatt bare mening i den grad det er et mål i seg selv å fortsette å tro.

Det hender også unntaksvis at noen uttrykker ønskemotivene eksplisitt selv om disse unektlig hører med til sjeldenhetene. Et slikt unntak er JREF-veteran Hal Bidlack som mer eller mindre åpent innrømmer at hans deistiske [2] tro er basert til et emosjonelt behov, han skriver blant annet at...

...unfortunately, for me, this issue is about emotion, about feelings, and thus I am trapped into such pursuing such a path. [...] I have absolutely no idea where the big bang came from, and I don't for one moment claim that only god could have been behind it. But it gives me a bit of comfort to hope so. [...] I readily admit that I may be simply deluding myself, for frank psychological gain and comfort.

Strengt tatt er det misvisende å snakke om en "skeptiker" som noe man er [3]. Skeptisisme handler ikke om hva vi er, men om hvordan vi tenker. Selv ellers skeptiske personer kan ha sine "hellige kuer" som i utgangspunktet er unntatt fra den kritiske tenkemåte de anvender på alle andre områder. Dette betyr ikke at slik special pleading er kompatibelt med en genuint skeptisk tenkemåte, men at ingen er en konsekvent "skeptiker". De fleste er skeptiske på noen områder, og knapt noen er det på alle områder. En god tommelfingerregel er å være ekstra kritiske til alt vi skulle ønske var sant; ikke fordi det er noe mål i seg selv å være pessimist, men for å kompensere for at vi i utgangspunktet lider av en kraftig "slagside" i motsatt retning.
1. Se også den moralistiske feilslutning.
2. Tro på en gud som skapte universet og finjusterte fysikkens lover, men aldri intervenerte siden.
3. La meg være den første til å erklære meg skyldig i denne feilen.

Ideomotoreffekten

Du glaubst zu schieben, und du wirst geschoben.

Slik lyder et berømt sitat fra Goethes Faust. Oversatt til norsk sier sitatet at "du tror du skyver, og du blir skjøvet". Betydningen av sitatet er klar nok: Vår følelse av selvbestemmelse og kontroll er en illusjon; Vi manipuleres av ytre krefter når vi tror vi handler på eget initiativ. Ideomotoreffekten virker på samme måte, bare omvendt.

Ideomotoreffekten kjennetegnes ved at personer ubevisst utfører subtile muskelbevegelser styrt av suggesjon eller egne forventninger. Uttrykket ble introdusert av William B. Carpenter i 1852 for å forklare bevegelsene til ønskekvister, søkevinkler og magiske pendler brukt til å detektere underjordiske vannkilder samt andre skjulte substanser og usynlige "energifelter". Slike innretninger er typisk ustabile systemer som kan gi store utslag ved den minste håndbevegelse. Fordi bevegelsen er ubevisst, kan den lett skape en sterk illusjon av å stamme fra ytre krefter selv om den egentlig stammer fra personen selv. Av alle påstått "paranormale" evner er dette trolig den som har vært testet oftest [1], og resultatet er temmelig entydig: Så lenge kandidatene vet på forhånd (eller i det minste tror de vet) hvor vannet befinner seg, får alle sterke utslag og har tilsynelatende ingen problemer med å detektere vannet. Under en forsvarlig kontrollert test med tilfredsstillende blinding presterer de imidlertid ikke noe bedre enn man kunne forvente ved tilfeldig gjetting (Randi 1982, Hyman 1989 etc.).
1. Det er også den gruppen som oftest søker på James Randis Million Dollar Challenge. Se for øvrig følgende YouTube-video for et forbilledlig eksempel på ideomotoreffekten i praksis.

Her mente Carpenter ellers å ha en del [2] av forklaringen på hvordan bord kunne begynne å vandre rundt i rommet under spiritistiske seanser. Under en slik seanse satt en gruppe personer rundt et bord med håndflatene trykt mot bordflaten. Som regel varte det ikke lenge før bordet begynte å bevege seg under hendene på deltakerne, tilsynelatende helt av seg selv. Den legendariske fysikeren Michael Faraday var en av de få seriøse forskerne som fant det bryet verd å undersøke fenomenet nærmere. I 1853 utførte han et elegant eksperiment for å teste om deltakernes hender passivt "fulgte" bordets bevegelser eller aktivt forårsaket dem. Han dekket bordet med 4-5 lag av glatt papp. På grunn av den lave friksjonen kan vi forvente at hvert lag med papp vil forskyve seg en smule i forhold til laget under. Hvis bevegelsen starter nedenfra (altså med bordet selv), burde vi se at hvert lag "henger på slep" etter laget under med en viss "forsinkelse" på grunn av glidning mot underlaget, slik min eksepsjonelt briljante paint-illustrasjon skal vise:
2. Den delen som ikke skyldes bevisst svindel.
Hvis derimot bevegelsen begynner ovenfra (med personen selv) burde vi se det motsatte: Hvert lag sleper med seg laget under med en viss forsinkelse i motsatt retning:

Faradays eksperiment viste entydig at det siste var tilfelle. Han benyttet også samme grunnleggende prinsipp i en enkel indikator hvor viseren pekte i bevegelsesretningen dersom bevegelsen startet ovenfra, og i motsatt retning hvis den startet nedenfra. Så lenge testpersonene ikke kunne se indikatoren, fortsatte bordet å bevege seg som før. Men straks de kunne se indikatoren som avslørte deres egne bevegelser, var det slutt på all aktivitet. Faraday selv oppsummerte det slik:

But the most valuable effect of this test apparatus [...] is the corrective power it possesses over the mind of the table turner. As soon as the index is placed before the most earnest, and they perceive - as in my presence they have always done - that it tells truly whether they are pressing downwards only or obliquely; then all the effects of table turning cease, even though the parties persevere, earnestly desiring motion, till they become weary and worn out. No prompting or checking of the hand is needed - the power is gone; and this only because the parties are made conscious of what they are really doing mechanically, and are so unable to unwittingly deceive themselves.

Et nært relatert fenomen er markørens bevegelser på et såkalt ouijabrett. Her sitter en gruppe personer rundt et dekorert brett med alle bokstavene i alfabetet, tallene fra 0 til 9 samt diverse "ferdige" svaralternativer som "yes", "no" og "goodbye". Deltakerne stiller spørsmål til eventuelle ånder som måtte være til stede (og det er det visst så godt som alltid...), og flytter en markør rundt på brettet til denne stopper på "yes" eller "no" eller "staver" et meningsfullt svar ved å bevege seg fra tegn til tegn. Siden ingen enkelt person er ansvarlig for å flytte markøren alene, er det ekstra lett for hver enkelt deltaker å overbevise seg selv om at han eller hun bare lar seg "lede" av ytre krefter [3]. I episode 12 av Penn & Teller's Bullshit! går en gruppe ouijabrett-entusiaster med på å demonstrere brettet med bind for øynene. Men uten at deltakerne er klar over det blir brettet snudd 180° rundt før de rekker å begynne, hvorpå de intetanende deltakerne fortsetter å flytte markøren dit de fremdeles tror tegnene befinner seg.
3. Det samme gjelder selvsagt for bordets bevegelser i eksempelet over

I 1992, var Ray Hyman innkalt som ekspertvitne i en rettssak mot fire kiropraktorer i Oregon. De fire var anklaget for å bruke en ikke godkjent innretning kalt "the Toftness Radiation Detector" i sin behandling. Denne sylinderformede innretningen var utstyrt med en linse i den ene enden og en gummiflate i den andre, og virket etter sigende ved at terapeuten strøk fingrene over gummiflaten mens han eller hun førte linsen langs ryggraden på pasienten. Når linsen passerte en del av ryggraden som trengte kiropraktisk behandling, kunne terapeuten angivelig merke det ved at friksjonen mot gummiflaten brått økte slik at fingrene stoppet opp. Hyman demonstrerte ideomotoreffekten med filmopptak av diverse eksperimenter han hadde utført med to grupper studenter:

• I første eksperiment gikk Hyman rundt i rommet med to søkevinkler [2] helt til disse brått krysset seg over et bestemt punkt. Hyman fortalte studentene at det sannsynligvis befant seg et vannrør under gulvet på akkurat det stedet og ba hver av dem prøve ut søkevinklene selv. Og ganske riktig: Vinklene krysset seg hver gang studentene passerte over punktet Hyman hadde identifisert.
  
• Eksperiment nr. 2 var identisk med nr. 1 bortsett fra at vinklene var byttet ut med en pendel. Igjen fikk studentene utslag på nøyaktig samme sted som Hyman hadde identifisert.
• I tredje eksperiment introduserte Hyman Toftness-innretningen. Han spredde en kortstokk utover et bord slik at kortene lå med fremsiden opp og forklarte at innretningen reagerte på de ulike bølgelengdene til rødt og sort. Hyman førte innretningen over kortene mens han strøk fingrene over gummiflaten. Hver gang innretningen passerte over et sort kort, gled fingrene lett over flaten. Men når innretningen passerte over et rødt kort, var det som om fingrene "klistret" seg fast og ikke kom videre. Igjen ble studentene bedt om å prøve selv, og igjen fikk alle samme resultat som Hyman.

Hyman gjentok deretter eksperimentene med en annen gruppe studenter, men denne gangen fikk søkevinklene og pendelen utslag på et helt annet sted enn sist, og toftness-innretningen reagerte nå på de sorte i stedet for de røde kortene. Som du sikkert alt har gjettet, fikk studentene i denne gruppen helt andre resultater enn første gruppe, men nettopp de resultatene de var blitt manipulert til å forvente.

Nok et pseudovitenskaplig diagnoseredskap basert på ideomotoreffekten, er kjent som "anvendt kinesiologi". Denne metoden, som er spesielt populær blant kiropraktikere og naturopater, skal angivelig demonstrere hvordan kroppen svekkes av kontakt med usunn mat samt diverse kunstige stoffer, stråling etc. Pasienten får beskjed om å holde ut armen. Terapeuten legger så håndflaten på håndbaken til pasienten og forsøker å tvinge armen ned mens pasienten yter motstand etter beste evne. Når terapeuten plasserer en liten dose av det påståtte skadestoffet på pasientens hud, tunge eller nesebor, er det som om pasienten mister all kraft til å motstå presset, et åpenbart tegn på stoffets skadelige innflytelse. På 90-tallet utførte Ray Hyman og Dr. Wallace Sampson en dobbeltblindtest på effekten av glukose (en påstått "dårlig" sukkertype) sammenliknet med fruktose (en "god" sukkertype) i samarbeid med en gruppe kiropraktorer. Så lenge både kiropraktorene og pasientene selv viste hvem som fikk den "gode" og hvem som fikk den "dårlige" sukkertypen, var resultatene helt entydige: De som fikk glukose, klarte så godt som aldri å stå imot presset fra terapeuten, mens de som fikk fruktose så godt som alltid klarte det. Når verken terapeuter eller pasienter visste hvem som mottok hvilken sukkertype, var det imidlertid ingen forskjell å finne. Følgende kommentar fra en av kiropraktorene fortjener en pris for special pleading:

You see, that is why we never do double-blind testing anymore. It never works!

Her har vi trolig også hovedforklaringen på såkalt "fasilitert kommunikasjon". Dette er en påstått metode for å tillate sterkt autistiske barn å kommunisere med sine foreldre ved at en terapeut med spesiell opplæring "hjelper" barnet å skrive på et tastatur. Terapeutene selv insisterer på at det er barnet som styrer deres hender og ikke omvendt. En rekke eksperimenter har imidlertid vist at kommunikasjonen kommer fra terapeuten selv og ikke fra barnet. I et eksperiment ble både barnet og terapeuten utstyrt med høretelefoner, hvorpå begge fikk høre en serie med spørsmål som barnet skulle svare på. I noen av tilfellene fikk terapeuten høre et annet spørsmål enn barnet, og da var det disse man fikk svar på.

For å oppsummere det hele bør det alltid blinke en varsellampe når ting ser ut til å bevege seg på måter som trosser godt etablerte vitenskaplige prinsipper samtidig som noen fysisk holder i dem selv om de aldri så mye insisterer på at "det er ikke meg som gjør det". Husk at det på ingen måte er gitt at folk snakker sant bare fordi de ikke bevisst lyver. Minst like sannsynlig er det at:

Du schiebst, und du glaubst, du wirst geschoben.

Appell til tradisjon og nyhet

Hvis vi skulle kåre hvilken menneskelig aktivitet som har forandret verden mest på godt og ondt, kunne svaret knapt bli noe annet enn vitenskapen. For å ta et åpenbart eksempel ville mange av oss neppe vært her i det hele tatt hvis det ikke var for moderne, vitenskaplig medisin. Ironisk nok har moderne legevitenskap vært en så formidabel suksess at den har tillatt mange å glemme hvor mye vi pleide å frykte sykdommer som kopper, polio og tuberkulose, slik at de i stedet kan bruke den ledige energien til å gå bananas over rent imaginære skadevirkninger av vaksiner. Praktisk talt all teknologi som vår moderne sivilisasjon er så avhengig av, inkludert teknologien som tillater deg å lese det jeg skriver nå, er kun mulig ved hjelp av kunnskap oppnådd gjennom den mest kompromissløse anvendelse av vitenskaplig metodikk. Selvsagt har den vitenskaplige revolusjon også hatt sine negative bivirkninger som masseødeleggelsesvåpen, overbefolkning og miljøproblemer. Kunnskap kommer ikke med noen egen "bruksanvisning" som kan fortelle oss hvordan vi bør bruke den. Like selvsagt er det imidlertid at kunnskap og informerte beslutninger er mer nødvendig enn noensinne hvis vi skal ha noe håp om å løse problemene verden nå står overfor; noe kun vitenskapen kan gi oss.

Noe av det mest utrolige å tenke på i denne forbindelse er at så godt som alt vi vet om naturen er oppdaget i løpet av de siste par århundrene. Praktisk talt samtlige forsøk på å beskrive eller forklare naturen før Galileo, Kepler og Newton i det 16. og 17. århundre er i dag bare av historisk interesse. Takket være vitenskapens suksess har menneskeheten trolig lært mer i løpet av de siste 100 årene enn i alle århundrer før det til sammen. I lys av alt dette er det desto mer ironisk å høre argumenter som at X er sann eller effektiv fordi X har lange tradisjoner eller bygger på "gammel visdom". Feilslutningen er kjent som argumentum ad antiquitatem eller appell til tradisjon. Logikken som ofte er underforstått, er at det må "være noe i" en ide eller praksis fordi den har overlevd helt til nå. Argumentet kan også forstås som en appell til forfedrenes autoritet:

Våre vise forfedre visste helt sikkert hva de snakket om, så hvis de trodde fremtiden var skrevet i stjernene, må det være sant.

Ved siden av den naturalistiske feilslutning er dette en spesiell favoritt blant kvakksalvere og deres pasienter. "Alternative" behandlingsformer som akupunktur synes å hente mye av sin appell [1] fra romantiserte forestillinger om en forgangen storhetstid da de gamle kineserne - som selvsagt levde i nærmere kontakt med naturen og det "åndelige" enn oss moderne, vestlige materialister, og følgelig hadde en bedre intuitiv forståelse for "balansen i naturen" etc. - satt inne med store mengder "glemt visdom" som moderne vitenskap ikke forstår. Dette er å snu virkeligheten fullstendig på hodet. Vitenskapen fungerer ved å filtrere ut ideer som ikke overlever uttesting samtidig som den kontinuerlig finjusterer og bygger videre på [2] de teoriene som motstår falsifikasjon. De teoriene som støttes av den vitenskaplige konsensus akkurat nå er nesten per definisjon de ideene som har størst sannsynlighet for å være sanne ettersom en nyere teori må gjøre rede for alle de samme fakta som de gamle teoriene den fortrenger i tillegg til alle fakta som er akkumulert i nyere tid. Når det gjelder "gammel visdom" er problemet selvsagt ofte at våre forfedre ikke baserte sitt syn på fakta i utgangspunktet, men snarere på magisk tenkning. Brian Dunning oppsummerer det hele beundringsverdig i Here Be Dragons:

It is completely illogical and backwards to think that the ancients had a better understanding of anything than modern science. Their hearts were in the right place, but in ancient times we simply didn't yet have the tools developed over the subsequent centuries of learning. That's why ancient wisdom gave us things like the Flat Earth Theory, human sacrifice, slavery, a thirty year average human lifespan, rain dances, the burning of witches, and the medical technique of bloodletting to balance the four basic bodily humors.

1. Ønsket om å fremstå som åpen og fordomsfri og trendy "multikulturell" spiller trolig også en viss rolle.
2. Mer om vitenskapens kumulative natur i et senere innlegg.

Det katolske dogmet om at jomfru Maria ikke led noen naturlig død, men ble løftet legemlig opp til himmelen kan ikke spores lenger tilbake enn det 6. eller 7. århundre og har heller ingen som helst basis i det Nye Testamentet. Sannsynligvis har dogmet oppstått på samme måte som en hvilken som helst annen urban myte eller vandrehistorie, men med tiden kom stadig flere til å tenke at historien måtte være sann nettopp fordi den hadde gått i arv så lenge. Selv i dag gjør religiøse personer ofte et poeng av at kristendommen er en del av vår "kulturarv" etc. Hvis de konkluderer at den dermed også er sann, er det et skoleeksempel på en appell til tradisjon. At folk i vår kultur alltid har trodd på en ide og oppfattet den som en viktig del av vår kulturelle identitet, impliserer ikke på noen måte at den har noen rot i virkeligheten. Det blir ikke noe mer grunn til å tro noe i dag av at vi trodde det i går. Vi vet dessuten at ulike religiøse tradisjoner ofte motsier hverandre. Siden ikke alle kan ha rett, kan vi trygt konkludere at de ikke sier noe om virkeligheten.

Som så mange andre feilslutninger [3] kommer også denne i en motsatt variant. Bare fordi ingenting blir sant eller effektivt av å ha lange tradisjoner, så følger det åpenbart ikke at alt som presenteres som nytt, originalt eller hypermoderne faktisk virker. Hvis vi konkluderer at X er sann eller effektiv bare fordi X bygger på nye og originale ideer, gjør vi oss skyldige i feilslutningen argumentum ad novitatem eller appell til nyhet.
3. Falks dikotomi vs. falsk kontinuum, argumentum ad hominem vs. appell til autoritet etc.

Reklame og annonser gjør ofte et stort poeng av at et produkt er basert på en ny patentert teknologi eller inneholder en eller annen revolusjonerende ny ingrediens i stedet for å presentere vitenskaplig dokumentasjon for produktets effektivitet. Mitt favoritteksempel er når reklamen skryter av at produktet bruker "space age technology" (Dr. Steven Novella: "You mean from the 1960s?"). Annonser for kosmetiske artikler, kosttilskudd, helsekost og slankeprodukter forsøker gjerne å lokke med at produktet inneholder en eller annen ny mirakelingrediens med fancy navn, som om det i seg selv var et argument for produktets kvalitet eller effektivitet. Også mange av de kostbare reformene og omorganiseringene som skyller over oss med jevne mellomrom, synes knapt å ha noen annen begrunnelse enn forandring for forandringens skyld: "Vi må bytte til den nye måten å gjøre ting på for å henge med utviklingen". Men "forandring" er ikke synonymt med "forbedring". Hvor mange slike kosmetiske reformer fører egentlig til noe vesentlig forbedret resultat?

Feilslutningen er også forholdsvis vanlig i forbindelse med medisinsk kvakksalveri, men ikke like vanlig som appell til tradisjon. Selv de mest antirasjonelle og bakstreverske bevegelsene i vårt samfunn kan ikke bortforklare at verden tross alt har tatt noen skritt i riktig retning siden mørketiden. Løsningen blir da å ta fremskrittet til inntekt for seg selv for å skape et inntrykk av "tiden er på vår side" slik uttrykk som "new age" og "postmodernisme" antyder. Pseudovitenskaplig teknobabbel om kvantemekanikk, "energifrekvenser" og "energinivåer" må også forstås i dette lys. En kvakksalverterapi som profitterer på å fremstå som hypermoderne og futuristisk, er innsprøyting av stamceller i ryggraden hos personer med ryggmargsskader. Stamcelleforskningen er utvilsomt et viktig og lovende satsningsområde, men har fremdeles et langt stykke å gå før det er klart for noen praktiske bruksområder.

Vitenskapen er selvsagt avhengig av nytenkning, men det holder ikke at tenkningen bare er ny. Einstein skal ha sagt at genialitet består av 1 % inspirasjon og 99 % transpirasjon. De som promoterer pseudovitenskap, er ofte virtuoser på inspirasjonsdelen (å finne på nye ideer), men foretrekker å gjøre kort prosess av de øvrige 99 % av jobben (å teste dem ut fra alle tenkelige innfallsvinkler for å se om de holder vann) og heller gå direkte til PR og markedsføring. Det er transpirasjonen og ikke inspirasjonen som mangler i det meste av pseudovitenskap. Det er mulig alle store sannheter begynner som kjetteri, men det betyr ikke at alt som begynner som kjetteri ender som en stor sannhet.

Intuisjonens fallgruver

I'm often asked the question, "Do you think there is extraterrestrial intelligence?" I give the standard arguments -- there are a lot of places out there, and use the word billions, and so on. And then I say it would be astonishing to me if there weren't extraterrestrial intelligence, but of course there is as yet no compelling evidence for it. And then I'm asked, "Yeah, but what do you really think?" I say, "I just told you what I really think." "Yeah, but what's your gut feeling?" But I try not to think with my gut.
Carl Sagan

Utfordringene som møter det moderne mennesket i hverdagen, kunne knapt vært mer forskjellige fra de utfordringer våre ville forfedre hadde å forholde seg til. Da Homo sapiens så dagens lys på den afrikanske savannen for rundt 100 000 år siden, fantes det lite vi i dag ville gjenkjent som noen kultur. Jordbruk og organiserte bysamfunn lå fremdeles mer enn 90 000 år inn i fremtiden. Moderne vitenskap kan knapt spores lenger tilbake enn til Galileo på 1600-tallet, og vitenskapen som en organisert, kollektiv aktivitet tok ikke virkelig av før det 19. og 20. århundre.

Og likevel - så utrolig det enn kan høres ut - synes den vitenskaplige konsensus å være at menneskehjernen ikke har utviklet seg nevneverdig siden våre ville forfedre forlot savannen. Det vil si at våre hjerner fremdeles er tilpasset en virkelighet der stammen var den mest komplekse organisasjonen og den mest avanserte teknologien var steinøkser og spyd; en virkelighet der alt man hadde å forholde seg til var av middels størrelse og beveget seg i middels hastighet over middels lang tid [1] og spektakulært usannsynlige hendelser like gjerne kunne regnes som umulige. I våre forfedres virkelighet var det sjelden tid til dyptgående analyser, nitidig uttesting og grundige overveielser. Det man trengte var enkle tommelfingerregler som tillot en å reagere raskt i farens stund og samtidig virket bedre enn vilkårlig gjetting mesteparten av tiden. Slike tommelfingerregler ble derfor innkodet i våre forfedres gener av det naturlige utvalg og har siden gått i arv til oss i form av intuisjoner. Intuisjonene ligger til grunn for det vi i dagligtale kaller "sunn fornuft" og regulerer hva vi oppfatter som "selvfølgelig", "innlysende" eller "selvforklarende".
1. Richard Dawkins gir denne virkeligheten det treffende navnet Middle World.

Vitenskapen har åpenbart en virkelighet som ofte skiller seg radikalt fra det "sunn fornuft" leder oss til å oppfatte som selvfølgelig. For eksempel sier Einsteins spesielle relativitetsteori at en lysstråle beveger seg nøyaktig like raskt i forhold til alle observatører uavhengig av observatørenes egen hastighet og retning: Hvis observatør A flyr i samme retning som lysstrålen nær lysets hastighet, mens observatør B står stille og observerer den samme lysstrålen, vil begge observere at lysstrålen passerer dem i nøyaktig samme hastighet. Den eneste måten å få dette regnestykket til å gå opp på er hvis selve tiden går saktere for A enn for B. I følge relativitetsteorien skyldes dette ikke problemer med våre målinger, men tvert imot en fundamental egenskap ved naturen selv. Ikke bare virker matematikken, men teorien er testet og bekreftet av overveldende mengder empiri, og et system som GPS kunne ikke fungert uten å korrigere for effektene av relativ tid. På et intuitivt plan er det imidlertid bare å glemme å virkelig forstå hvordan noe slikt er mulig fordi våre hjerner ikke er tilpasset for å reise gjennom universet nær lysets hastighet, derfor har vi heller aldri utviklet den mentale "programvaren" som skal til.

Det slutter ikke der. Big Bang-teorien forteller oss at hele universet sprang ut av et uendelig lite punkt for ca. 13,7 milliarder år siden. Det er nesten umulig å ikke spørre seg hva som var "før" the Big Bang. Relativitetsteorien synes imidlertid å implisere at tiden selv startet med the Big Bang, så hvilken mening gir det da å snakke om noe "før"? En av observasjonene som ledet til Big Bang-teorien er at universet fremdeles utvider seg i et halsbrekkende tempo. Men hva er det egentlig universet vokser inn i? Gir det i det hele tatt noen mening å snakke om noe "utenfor" hvis universet selv er alt som eksisterer? Hvis ikke slike spørsmål gir deg hodepine, er du sannsynligvis laget av tre. Den generelle relativitetsteorien sier ellers at tid og rom utgjør et større hele og bøyer seg rundt legemer med masse [2]. Når en ekstremt massiv stjerne - mange ganger mer massiv en solen - dør, kan den kollapse ned til et forsvinnende lite punkt kalt et sort hull som bokstavlig talt kan forstås som en bunnløs grop i tid-rom-kontinuumet. Andre deler av teoretisk fysikk åpner muligheten for at rommet selv kan ha utstrekning i mer enn 3 dimensjoner, dvs. i tillegg til opp og ned, høyre og venstre, frem og tilbake. Hvis din hjerne er koblet det aller minste likt min, kan du bare glemme å forestille deg slike ekstra dimensjoner, men det betyr ikke at de umulig kan eksistere, bare at våre hjerner ikke er utstyrt med intuisjonene som må til for å forestille seg dem.
2. Det er nettopp dette som er tyngdekraften i følge Einstein, men det er foreløpig uvisst om det stemmer.

Vår intuitive modell av virkeligheten bryter også sammen i ekstremt mikroskopisk skala. Kvantefysikken beskriver en virkelighet så merkelig at du knapt kan finne en eneste pseudovitenskap eller annen overtro som ikke på noe tidspunkt har forsøkt å ta den til inntekt for seg selv [3]. En rekke eksperimenter viser at hvert foton (de minste bestanddelene av lys) definitivt oppfører seg som en bølge som er spredd ut over et visst område og kan deles opp for å interagere med seg selv. En rekke andre eksperimenter viser like definitivt at fotoner oppfører seg som mer eller mindre solide legemer (nettopp det vi vanligvis forbinder med en partikkel) som kun befinner i en posisjon av gangen og heller ikke kan interagere med seg selv. Den vitenskaplige konsensus tyder på at det ikke er mulig - ikke engang i prinsippet - å utføre noe eksperiment som tillater oss å studere fotonets partikkelegenskaper uten samtidig å spolere dets bølgeegenskaper og omvendt [4]. Og det gjelder ikke bare fotoner, men alle elementærpartikler og sågar hele atomer og molekyler. Fra kvantefysikken får vi også kontraintuitive ideer som at en partikkel kan forflytte seg direkte fra posisjon A til posisjon B uten å bevege seg gjennom noen mellomposisjon (Dette er opphavet til uttrykket "kvantesprang") eller at to sammenfiltrede partikler kan påvirke hverandre momentant uavhengig av avstanden mellom dem.
3. At kvantefysikken er merkelig betyr selvsagt ikke at alt som er merkelig er implikasjoner av kvantefysikken.
4. Se for eksempel følgende artikkel for en usedvanlig klar og leservennlig innføring.

Nok en implikasjon av kvantemekanikken er at en strengt deterministisk oppfatning av kausalitet ser ut til å bryte sammen i ekstremt mikroskopisk skala. For eksempel ser det ikke ut til å være mulig - ikke engang i prinsippet - å forutsi posisjonen til noen enkelt partikkel med sikkerhet. Ser vi på mange nok partikler, kan derimot den statistiske distribusjonen forutsis med uhyggelig presisjon. Av en bestemt mengde radioaktivt materiale er det mulig å forutsi med stor nøyaktighet hvor stor andel av atomene som vil omdannes til lettere grunnstoffer gjennom radioaktiv nedbrytning over en bestemt periode, derimot er det umulig å forutsi når det vil skje med noe enkelt atom. I følge kvantemekanikken skyldes dette ikke bare problemer med våre egne målinger, men tvert imot en fundamental usikkerhet innebygget i naturen selv.

Fysikken forteller oss ellers at selv de mest bunnsolide objekter så godt som utelukkende består av tomrom. Hvis vi forstørret et atom til det var på størrelse med et idrettsstadion ville atomkjernen knapt vært noe større enn en flue i midten av stadionet. På tross av dette er så godt som hele atomets masse konsentrert i kjernen mens elektronene som omgir kjernen utgjør godt under en promille av den samlede massen. Den eneste grunnen til at jeg ikke faller rett gjennom krakken jeg sitter på nå, er at de negativt ladede elektronene i krakken og de negativt ladede elektronene i meg frastøter hverandre. Apropos "tomrom", forteller fysikken oss at rommet kun er "tomt" i gjennomsnitt. Par av partikler og antipartikler oppstår spontant og utsletter hverandre umiddelbart hele tiden, selv i et vakuum. Dette er for eksempel hemmeligheten bak såkalt Hawkingstråling, og viser at det Kosmologiske Gudsbevis ikke bare er logisk bankerott, men bygger på håpløst utdaterte premisser. Alt som begynner å eksistere trenger slett ikke å ha noen årsak.

Men selv klassisk, "newtonsk" fysikk kan være kontraintuitiv nok. Tenk deg en ball som nettopp har blitt kastet oppover i 45 graders vinkel og følger en pen bue før den faller til jorden igjen. Hvilke krefter virker på ballen under de ulike delene av svevkurven? De fleste ser for seg en kraft som driver ballen skrått oppover i tillegg til tyngdekraften som forsøker å trekke den mot jorden. Det virker intuitivt innlysende at den første kraften har "overtaket" til ballen når toppen av kurven, hvor kreftene nøyaktig utlikner hverandre, hvoretter tyngdekraften får et stadig større overtak. Dette var også Aristoteles' forklaring, og den virker så intuitivt riktig at knapt noen før Newton tenkte på å stille spørsmålstegn ved den. Newton kunne imidlertid vise at ingen krefter virker i fartsretningen på veien opp. Selvsagt må det en kraft til for å sette ballen i bevegelse i utgangspunktet, men deretter vil den helt av seg selv fortsette i en rett linje til evig tid med mindre bevegelsen hemmes av en annen kraft slik som tyngdekraft og friksjon. Våre hjerner er imidlertid tilpasset et miljø der slike krefter gjør seg gjeldende til enhver tid, derfor virker det innlysende at ballen må ha en eller annen drivkraft som "holder den gående". Av samme grunn finner vi det intuitivt innlysende at en kanonkule faller raskere i et vakuum enn en fjær, selv om allerede Galileo viste at de faktisk ville truffet bakken nøyaktig samtidig.

Fysikken virker nærmest som skapt for å gjøre narr av våre intuisjoner, men problemet er selvsagt ikke begrenset til fysikk. Som vi kunne lese i forrige innlegg, er vi spesielt dårlig utrustet til å forholde oss til statistikk og sannsynlighet på et intuitivt nivå. For eksempel: Hvor mange elever må det være i en skoleklasse før sannsynligheten for at to av dem deler samme fødselsdag overstiger 50 % (hvis vi abstraherer bort fra komplikasjoner som skuddår, tvillinger etc.)? De fleste blir overrasket over å høre at svaret er så lavt som 23 selv om en gruppe på 23 personer omfatter 253 mulige par som kunne tenkes å dele samme fødselsdag.

Eller hva med denne: Sett at du deltar i TV-programmet Let's Make a Deal, og programleder Monty Hall presenterer deg med 3 dører. Du får vite at en av dørene skjuler en bil mens de to andre skjuler hver sin geit! Alt du må gjøre for å vinne bilen, er gjette hvilken dør den befinner seg bak. Når du har gjort ditt valg, åpner Monty en av de to dørene du ikke valgte og viser at den skjuler en geit (NB! aldri den døren som skjuler bilen!). Du får dermed velge om du vil endre ditt valg til den siste døren eller stå ved ditt opprinnelige valg. Spørsmålet er dermed: Bør du skifte, bør du holde deg til ditt opprinnelige valg eller spiller det ingen rolle? Hvis du tenker som folk flest, er din intuitive første reaksjon at det ikke spiller noen rolle, ettersom sannsynligheten uansett er 50/50. Det er jo bare to alternativer igjen, ikke sant? Men denne intuisjonen er feil. La oss for enkelhets skyld anta at bilen befinner seg bak dør nr. 3 (Logikken er selvsagt den samme uansett hvilken dør som måtte være den riktige). Hvis du velger å stå ved ditt opprinnelige valg, kan vi tenke oss følgende mulige utfall:

1. Du velger dør nr. 1 og Monty åpner nr. 2. Du bytter ikke og vinner en geit.
2. Du velger dør nr. 2 og Monty åpner nr. 1. Du bytter ikke og vinner en geit.
3. Du velger dør nr. 3 og Monty åpner nr. 1 eller 2. Du bytter ikke og vinner bilen.

Men se hva som skjer med oddsene hvis du i stedet velger å bytte. Igjen kan vi tenke oss tre mulige utfall:

1. Du velger dør nr. 1 og Monty åpner nr. 2. Du bytter til nr. 3 og vinner bilen.
2. Du velger dør nr. 2 og Monty åpner nr. 1. Du bytter til nr. 3 og vinner bilen.
3. Du velger dør nr. 3 og Monty åpner nr. 1 eller 2. Du bytter og vinner en geit.

Uansett hvilken dør du måtte velge er det 2/3 sannsynlighet for at bilen skjuler seg bak en av de to andre. Ved å eliminere en av disse "samler" Monty hele denne sannsynligheten i ett alternativ. Ved å velge siste dør øker du dermed dine vinnersjanser fra 1/3 til 2/3. Skulle man fulgt intuisjonen, ville de fleste imidlertid konkludert med at det ikke spilte noen rolle.

Ordet "intuisjon" brukes ellers ofte mer eller mindre synonymt med "magefølelsen" eller "hjertets stemme" eller en hvilken som helst annen metafor for å "tenke med innvollene". Når troende appellerer til "magefølelsen" eller "hjertet", så betyr det i praksis noe slikt som: "Jeg bare vet jeg har rett fordi jeg føler det på meg". En ekstremist som Jenny McCarthy, en av de sanne troende som faktisk har blod på hendene, hevder for eksempel å vite at vaksiner forårsaket sønnens autisme samme hva all verdens forskning måtte vise fordi hennes "morsinstinkt" sier det. Dessverre lever vi også i en kultur der slik tenkning med magen eller hjertet eller andre metaforiske innvoller nyter høy anseelse, ofte på bekostning av ærlige og oppriktige anstrengelser for å finne ut hva som er sant, slik følgende dikt av Olav H. Hauge er et typisk eksempel på:

År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
du har samla deg meir kunnskap enn du treng til ni liv.
Når det kjem til stykket er det so lite som skal til,
og det vesle har hjartet alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom hovud som ei ape.

Men "hjartet" forteller oss bare det vi tror vi vet fra før enten det er riktig eller galt. Hvis vi skreller bort de fine talemåtene og formuleringene og ser hva som egentlig menes med å "følge hjertet", står vi igjen med lite annet enn blind forutinntatthet og ikke så rent lite arroganse. Å se etter svar i vårt eget indre i stedet for i naturen forutsetter at vi allerede har fasiten inne i oss og ikke trenger å lete noe lenger. En slik tilnærming kan være på sin plass i spørsmål om smak og behag, men ikke i faktaspørsmål som for eksempel hva som forårsaker autisme. Å sette våre egne uinformerte og forutinntatte magereflekser over all verdens forskning er selve definisjonen på arroganse.

Mener jeg så å antyde at alle våre intuisjoner er fullstendig verdiløse? Fullt så ille er det heldigvis ikke. Intuisjonen har en viktig rolle å spille når det gjelder å generere testbare hypoteser, men intuisjonen selv kan ikke gi oss testresultatet. Intuisjon, magefølelse, anekdoter og personlig erfaring kan alle hjelpe oss å stille de rette spørsmålene men kun omfattende empirisk uttesting kan gi oss svarene.

Statistikk og sannsynlighet

It is easy to lie with statistics, but it is easier to lie without them.
Charles Frederick

Human beings are very good at pattern recognition but they absolutely suck at probability.
Dr. Steven Novella (etter hukommelsen)

Vi har alle hørt tanketomme floskler som: "Det finnes tre former for løgn: hvit løgn, sort løgn og statistikk" eller "Hva som helst kan 'bevises' med statistikk". Vi har lett for å nedvurdere verdien av disipliner vi behersker dårlig, og statistikk og sannsynlighetsregning er definitivt ikke noe som faller naturlig for de fleste av oss (meg selv inkludert!). Selvsagt kan vi lære å beherske dette også, men i så fall må vi gå frem på den tungvinte måten og studerte statistisk metode. Hvis vi bare forsøker å gi vårt beste estimat ut fra hva som intuitivt virker "rimelig å anta", er sannsynligheten stor for at svaret ikke bare er feil, men astronomisk feil. Selvsagt er det viktig å være kritisk når vi skal evaluere statistikk, men det betyr ikke at vi kan feste mer lit til noe annet.

Sett at du får tilbud om å ta en ny HIV-test som markedsføres som "95 % nøyaktig" [1] og beslutter å la deg teste på tross av at du ikke tilhører noen av høyrisikogruppene. En uke senere kommer sjokkmeldingen om at du har testet positivt. Du føler deg som en forbryter som nettopp har mottatt dødsdommen. Men hvor sannsynlig er det egentlig at du faktisk er HIV-smittet gitt et slikt testresultat? Hvis din intuitive første reaksjon er den samme som min, kan du knapt unngå å tenke at det er 95 % sannsynlig at du er HIV-smittet, men som vi skal se er denne reaksjonen feil. At testen beskrives som "95 % nøyaktig" betyr i praksis noe slikt som dette:

• Av 100 personer med HIV vil testen korrekt identifisere 95 som HIV-positive, men feilaktig identifisere de siste 5 som HIV-fri.
• Av 100 personer uten HIV vil testen korrekt identifisere 95 som HIV-fri, men feilaktig identifisere de siste 5 som positive.

Hvorfor skulle vi så føle oss betrygget av dette? Fordi 5 % av alle personer uten HIV i vår del av verden representer en enormt mye større andel av den totale befolkningen enn 95 % av alle HIV-smittede. La oss for argumentets skyld anta at ca. en person av 350 faktisk er HIV-smittet. Av 100 000 personer kan vi da gå ut fra at ca. 285 vil være HIV-positive mens 99 715 ikke er det. Av de 285 smittede ville vår hypotetiske HIV-test korrekt identifisert ca. 271 som positive, men samtidig ville testen generert en falsk alarm for ca. 4986 friske personer. For å for å komme frem den reelle sannsynligheten for at du har viruset må det forventede antallet genuint positive testresultater (271) deles på det totale antallet positive resultater (271 + 4985 = 5257). Del 271 på 5257, og du får en sannsynlighet på 0.05 eller 5%, hvilket vil si at det i realiteten er 95% sannsynlighet for at du ikke er smittet! (Angier 2007).
1. I virkeligheten er de fleste HIV-tester mer nøyaktige enn som så. I praksis er det også sjelden sannsynligheten for et falsk positivt og sannsynligheten for et falsk negativt resultat er identiske. Dette er imidlertid irrelevant mhp. tenkemåten som eksempelet illustrerer.

Hvis du føler deg like dum som jeg gjorde over å ha tenkt så feil, kan du trøste deg med at mange leger og sågar flere forskere har begått samme feil, også i artikler publisert i fagfellevurderte tidsskrifter (Sutherland 1992). Helt konkret består feilen i å forveksle følgende utsagn:

• Hvis du har HIV er det 95 % sannsynlig at du tester positivt.
• Hvis du tester positivt er det 95 % sannsynlig at du har HIV.

Men som vi har sett, er utsagnene over ikke synonyme siden bakgrunnsraten (sannsynligheten a priori) for HIV-smitte i vårt eksempel bare er på 1:350. Nettopp dette å ikke ta hensyn til bakgrunnsraten er en av de vanligste feilene som begås både i presentasjonen og tolkningen av statistikk. For eksempel ynder pressen å presentere sensasjonelle statistikker som at sannsynligheten for å dø av hjerteattakk i 50-årene er 50% høyere for personer med høyt kolesterol enn for personer med normalt kolesterol. Dette høres jo ekstremt dramatisk ut helt til vi innser at tallene representerer en økning i absolutt risiko på 2 % (nærmere bestemt fra 4 til 6 %) eller 2 dødsfall ekstra per 100 personer i naturlig frekvens (Goldacre 2008). Men absolutte tall kan være like misvisende: Når vi leser om hvor mange som årlig omkommer i flyulykker i rene tall, kan dette lett få risikoen til å virke langt større enn det som faktisk er tilfelle. Statistikkprofessor Jonathan Koehler har beroliget mang en nervøs flypassasjer med at de statistisk sett måtte reise med passasjerfly hver dag i 18 000 år før sannsynligheten for å omkomme i en flyulykke overstiger 50 % (Angier 2007).

En annen feil som er av spesiell interesse for skeptikere, er tendensen til å se meningsfulle mønstre og årsakssammenhenger der det egentlig bare er tilfeldig kaos. Mye overtro kan spores tilbake til sammentreff som virker for utrolige til å kunne skyldes tilfeldigheter. Før vi går videre, må vi her stoppe opp og spørre oss selv hvordan vi egentlig skulle forvente at et tilfeldig resultat burde se ut. Hvis vi for eksempel skulle forsøke å simulere resultatet av å kaste mynt og kron 100 ganger på papiret, hvor godt ville vi lykkes i å etterlikne et genuint tilfeldig resultat? En rekke undersøkelser har vist at de fleste av oss grovt undervurderer hvor mange/lange serier av identiske kast man må regne med når tilfeldighetene bestemmer. Sunn fornuft forteller oss at vi i snitt får mynt og kron ca. like ofte. I det lange løp vil da også gjennomsnittet stabilisere seg rundt 50/50. Vi har imidlertid lett for å tenke at det samme burde gjelde på meget kort sikt, og det er selvsagt feil. Denne intuisjonen leder oss til å forvente at resultatet burde skifte frem og tilbake mellom mynt og kron langt oftere enn det som faktisk er tilfelle. Vi ender dermed opp i den paradoksale situasjon at et virkelig tilfeldig resultat fortoner seg som altfor "klumpete" og simpelthen "ikke tilfeldig nok" (Sutherland 1992, Gilovitch 1993, Kida 2006, Angier 2007). En nært relatert feilslutning er kjent som the gambler's fallacy. Tenk deg at du spiller på rullett og kulen alt har landet på sort flere ganger på rad. Det er nesten umulig å befri seg fra følelsen av at det dermed er rødt sin "tur". Men kulen har ingen "hukommelse" for hvilken farge den har landet på tidligere. Sannsynligheten for å at kulen lander på rødt er uansett 50 % i hver runde, og kan ikke påvirkes av hvor den har landet i fortiden.

Fordi et genuint tilfeldig resultat ikke svarer til våre intuitive forventninger om hvordan tilfeldighet burde se ut, er det fristende å se etter årsaker som kan forklare det tilsynelatende "mønsteret" selv der det objektivt sett ikke er noe mønster å forklare (det er nettopp det som menes med tilfeldighet). Vi er av natur årsakssøkende vesener. Her har vi trolig mye av forklaringen på myten om at basketballspillere som alt har lyktes i å plassere ballen i kurven én gang øker sine sjanser for å lykkes på neste forsøk mens et bomskudd øker sannsynligheten for flere bomskudd. Den "folkelige" forklaringen sier at en fulltreffer styrker spillerens selvtillit mens bomskudd svekker den. God selvtillit fører så til ytterligere suksess mens dårlig selvtillit fører til ytterligere nederlag. En rekke undersøkelser har imidlertid vist at tendensen til å treffe eller bomme flere ganger på rad ikke er noe høyere enn man kunne forvente ved tilfeldigheter alene (Sutherland 1992, Gilovitch 1993, Kida 2006, Angier 2007). En god skeptisk tommelfingerregel (du kan kalle den Hume's Razor's Razor) kan være denne:

Hvis det ikke er noe fenomen å forklare, så ikke forklar det.

Selv om resultater fra fortiden ikke har noen forutsigbar effekt på senere resultater når tilfeldighetene styrer, har eksepsjonelle resultater en tendens til å bli etterfulgt av et resultat nærmere gjennomsnittet av den enkle grunn at det nettopp er der de fleste resultater befinner seg. Eksepsjonelle resultater er sjeldne nærmest per definisjon, og har derfor lav sannsynlighet for gjenta seg. Tendensen er kjent som regresjon til gjennomsnittet og forklarer blant annet et fenomen som the Sports Illustrated jinx. Myten sier at toppidrettsutøvere som har nådd førstesiden av Sports Illustrated har en tendens til å oppleve en formsvikt kort tid etterpå, enten det nå skyldes at suksessen har gått til hodet på utøveren eller en forbannelse i bokstavelig forstand. Men idrettsutøvere havner som regel bare på førstesiden av Sports Illustrated etter å ha opplevd en uvanlig mengde suksess (som gjerne også involverer en god porsjon flaks). Et resultat nærmere gjennomsnittet er da akkurat hva vi kunne forvente ettersom det uansett er det som er det normale. Regresjon til gjennomsnittet er trolig også en viktig del av forklaringen på den såkalte placeboeffekten: De fleste sykdommer varierer uansett over tid. Vi oppsøker gjerne behandling mens vi er på vårt sykeste, og da er det ikke overraskende å se en regresjon til en tilstand nærmere gjennomsnittet enten vi mottar behandling eller ikke.

Hva så med virkelig uhyggelige, "overnaturlige" sammentreff? Et av de mest dramatiske eksemplene vi kommer ut for er når noen tenker på (eller drømmer om) en annen person for første gang på lenge, for senere å høre at personen døde på nettopp det tidspunkt. Hvordan i all verden skal skeptikerne bortforklare dette? Følgende forklaring er fra Brian Dunnings utmerkede film Here Be Dragons (anbefales!):

• La for enkelhets skyld anta at hver av oss i gjennomsnitt kjenner til 10 personer som dør hvert år.
  
• La oss videre anta at vi i snitt tenker på hver av disse 1 gang i året.
• Hvert år kan inndeles i 105120 tidsintervaller på 5 minutter hver.
• Sannsynligheten for at hver enkelt av kandidatene dør innenfor den samme 5-minutters perioden da vi tenker på vedkommende blir da 1/105 120.
• Med 10 potensielle kandidater å ta av får vi en sannsynlighet på 1/10 510.
• I et land på størrelse med USA, med en befolkning på 300,000,000 personer, kan vi forvente at dette vil skje med ca. (300,000,000 x 1/10 512=) 28 539 personer (eller litt over 380 nordmenn) hvert år, og det er nettopp dem vi får høre om.

Men i eksemplet over er det snakk om en spesifikk usannsynlig opplevelse. Med litt fantasi kan vi lett tenke oss et astronomisk antall andre hendelser som ville fortonet seg som like mirakuløse dersom noe slikt skjedde med oss. For eksempel: Du og naboen har helt uavhengig av hverandre valgt å dra på ferie til samme eksotiske reisemål og booket hotellrom vegg i vegg. Når vi innser hvor mange spektakulært usannsynlige sammentreff som hypotetisk sett kunne tenkes å inntreffe, er det ikke lenger så overraskende at noen av dem inntreffer i virkeligheten (Dawkins 1998). Selv en milliontedels sjanse er nok hvis man får en million sjanser. Som Penn Jillette sier det:

Million to one odds happen eight times a day in New York.

Uri Geller utnyttet samme prinsipp da han oppfordret millioner av TV-seere til å finne frem en gammel klokke som hadde stoppet, holde den i hånden og forsøke å få den til å starte med ren tankekraft. Bare det å holde klokken i hånden varmer opp metallet og smelter størknet olje. Dette kan i noen tilfeller få klokken til å starte for en kort stund, hvilket er mer enn nok til å imponere dem som allerede er predisponert for å tro. Med millioner av TV-seere å ta av er det knapt til å unngå at noen av dem lykkes, og det er nettopp disse som ringer inn til studio for å fortelle om "mirakelet". Også påstått "synske" vet å forbedre sine odds ved å opptre for store publikum. Med så mange kandidater å ta av, er det så godt som garantert at noen av dem kjenner seg igjen i det meste den synske sier, hvorpå den synske kan late som om det var disse han siktet til hele tiden. Richard Dawkins illustrerte poenget med en forbilledlig demonstrasjon i leksjonsserien Growing Up in the Universe, senere gjenfortalt i Unweaving the Rainbow (1998):

I said I had reason to believe that among my audience was a psychic, clairvoyant individual, capable of influencing events purely by the power of thought. I would try to flush this individual out. 'Let's first establish,' I said, 'whether the psychic in the left half or the right half of the lecture hall.' I Invited everybody to stand up while my assistant tossed a coin. Everybody on the left of the hall was asked to 'will' the coin to come down heads. Everybody on the right had to will it to be tails. Obviously one side had to lose, and they were asked to sit down. Then those that remained were divided into two, with half 'willing' heads and the other half tails. Again the losers sat down. And so on by successive halvings until, inevitably, after seven or eight tosses, one individual was left standing. 'A big round of applause for our psychic.' He must be a psychic, mustn't he, because he successfully influenced the coin eight times in a row?

Ikke alle spektakulært usannsynlige sammentreff fortjener noen forklaring i det hele tatt. Trekk 5 tilfeldige kort fra en kortstokk. Uansett hvilke kort du måtte trekke er sannsynligheten for å trekke akkurat denne kombinasjonen ved en tilfeldighet ca. 1:3,000,000,000. Vi lar oss ikke imponere ettersom vi innser at en eller annen kombinasjon nødvendigvis måtte bli trukket og ingen kombinasjon er noe mer eller mindre sannsynlig enn noen annen. Imponerende blir det først hvis vi har forutsagt resultatet på forhånd. Så lenge man ikke har en spesifikk hypotese å teste til å begynne med, er ingenting lettere enn å tråle gjennom data etter ett eller annet man kan tolke som uventet i ettertid. Parapsykologer er notoriske i så måte: Hvis testpersonene i et såkalt Ganzfeld-eksperiment ikke presterer bedre enn tilfeldig gjetting, så presterer de kanskje dårligere. La oss kalle det "psi-missing". Presterer de verken bedre eller dårligere enn tilfeldig gjetting i gjennomsnitt, så er det kanskje litt flere treff enn forventet i første del av data og litt færre mot slutten. La oss kalle det "the decline effect". Og finner vi ikke det, så finner vi kanskje det stikk motsatte. La oss kalle det "the incline effect". Etc.. etc.. Slik er det mulig å tolke et hvilket som helst sett med data [2] som bevis for eksistensen av psi i ettertid (Hyman 1989). Det kan sammenliknes med å fyre av 1000 skudd mot en låvedør i blinde og tegne en blink rundt den største tilfeldige klyngen av kulehull etterpå.
2. Hvis det mot formodning ikke lykkes å finne noen tilfeldige trender i data, kan man alltids tolke det som en effekt av forskerens skeptiske innstilling og kalle den "the experimenter effect" (nok en effekt av psi!)