Sanne troende vs. sjarlataner

It is always the best policy to tell the truth, unless, off course, you are an exceptionally good liar.
Jerome K. Jerome

De fleste som har tillatt seg å være åpne om sin skepsis i møte med fantastiske og sensasjonelle påstander, har sikkert vært ute for en eller annen variant av følgende ultimatum:

1. Godta påstandene som en objektivt korrekt beskrivelse av det som virkelig skjedde.
eller:
2. Presiser hvorfor vi skulle mistenke dem som fremsetter slike påstander for å lyve
   (evt. for sinnsykdom, dumhet etc.).

De som har lest hva jeg tidligere har skrevet, vil forhåpentligvis identifisere ultimatumet som et skoleeksempel på en falsk dikotomi. Det er ikke gitt at intelligente og oppegående personer snakker sant bare fordi de ikke bevisst lyver. Minst like sannsynlig er det at de simpelthen tar oppriktig feil. Vi har lett for å tenke at dersom noen er en ærlig og åndsfrisk person, må vedkommende også ha oppfattet og husket situasjonen riktig, men det er selvsagt ikke slik menneskelig persepsjon og hukommelse virker. Som vi tidligere har sett, er selv fullt oppegående personer sårbare for å feiltolke det de ser og hører (illusjoner), eller sågar oppfatte sanseinntrykk uten noen ekstern kilde i det hele tatt (hallusinasjoner). Vi har dessuten sett at det vi husker i ettertid kan avvike radikalt fra opplevelsen selv. I ekstreme tilfeller er det sågar mulig å "huske" hele hendeler som aldri har funnet sted. Vi kommer derfor ikke utenom den konklusjon at selv ærlige og åndsfriske personer ikke trenger å være pålitelige vitner.

Men det er selvsagt ikke alltid personen er ærlig. Undersøkelser tyder på at vi alle lyver mer eller mindre hver dag (De Paulo et al. 1996, De Paulo & Cashy 1998). De fleste slike løgner er selvsagt harmløse eller sågar nødvendige for å kunne fungere sosialt ("hvite løgner"). Mindre harmløst er det når noen kynisk går inn for å føre andre bak lyset enten motivet er profitt, oppmerksomhet, å skjule en forbrytelse eller å promotere en ideologisk agenda.

De store flertallet av dem som promoterer pseudovitenskap og annen overtro havner utvilsomt [1] i kategorien sanne troende (true believers). Dette er personer som ærlig og oppriktig tror på sine egne ville teorier. Sanne troende er gjerne ofre for selvbedrag, men går ikke bevisst inn for å bedra andre. Her finner vi trolig også det store flertallet av dem som forsøker å innkassere James Randis pris på $ 1,000,000 til den første som kan demonstrere noen form for paranormale evner i en forsvarlig kontrollert test. En typisk kandidat er gjerne skråsikker på å vinne på forhånd og virker oppriktig sjokkert når han eller hun mislykkes. I stedet for å konkludere at de selv mangler paranormale evner, rasjonaliserer så godt som alle nederlaget ved å skylde på problemer med testen ("negative vibrasjoner" fra skeptikere etc.) eller dikte opp andre ad hoc-hypoteser.
1. Det ville ikke vært noe marked for svindlere uten et langt større antall sanne troende til å falle for svindelen.

Sanne troende kan for så vidt godt være utmerket normale og intelligente personer, men kritisk tenkning følger ikke gratis med høy intelligens. Slik Randi gjentatte ganger har vist, er høyt utdannede og intelligente personer ofte spesielt lettlurte nettopp fordi de innbiller seg at ingen kan lure dem. For eksempel insisterte flere høyt kvalifiserte forskere på at Uri Gellers påståtte evner måtte være ekte fordi han umulig kunne klart å jukse uten at de selv hadde merket det. Men bare fordi vi selv ikke vet hvordan et triks ble utført, så følger det ikke at det umulig kunne være et triks. Hvis vi skulle komprimere all kritisk tenkning ned til en setning, måtte det være at "alle kan bli lurt", enten det nå er av andre eller av seg selv. Profesjonelle illusjonister og mentalister har nettopp spesialisert seg på å bruke vår egen intelligens mot oss for å få oss til å feiltolke det vi ser og hører. Men når vi går for å se en profesjonell illusjonist, forventer vi å bli lurt og tar ikke alt vi ser for god fisk. Hvorfor forventer vi aldri å komme ut for den samme typen triks fra personer som ikke kaller seg illusjonister eller opptrer på en scene?

I motsatt ende av spekteret finner vi en langt mindre gruppe av personer som bevisst bløffer, og da snakker vi om sjarlataner. I visse tilfeller er svindelen åpenbar: Tele-evangelist og faith-healer Peter Popoff imponerte tusener av naive troende med sin evne til å identifisere uhyggelig nøyaktige opplysninger om personer han aldri tidligere hadde møtt, tilsynelatende gjennom direkte åpenbaring fra Gud. James Randi kunne imidlertid avsløre at Popoff mottok opplysningene fra en langt mer verdslig kilde. Popoffs kone hadde nemlig intervjuet pasientene på forhånd og videreformidlet opplysningene til Popoff via en radiosender han hadde på øret (kamuflert som høreapparat). W. D. Grant sto for en liknende svindel [2], men i dette tilfellet var personopplysningene (nok en gang innhentet på forhånd av hans kone) notert på gule post-it-lapper som tilsynelatende skulle tjene som bokmerker mens han leste i Bibelen. De såkalte synske kirurgene på Filippinene later som de fjerner svulster fra kroppen på syke personer med bare hendene. Randi har definitivt demonstrert at det hele kan gjøres minst like overbevisende med simpel sleight of hand og de angivelige "svulstene" viste seg ved nærmere analyse å være kyllingrester.
2. Begge deler er eksempler på såkalt hot reading i motsetning til cold reading som vi har vært innom i et tidligere innlegg.

Når svindelen er så forseggjort som i disse tilfellene, kan vi være sikre på at personen bevisst bløffer. Som Steven Novella uttrykker det:

There is no self-deception involved in palming chicken innards and then pretending to psychically remove them from a person who desperately sought your help for their cancer.

I andre tilfeller er skillet mellom oppriktig tro og bevisst løgn langt mindre åpenbart. Slik vi tidligere har sett, er det fullt ut mulig å bruke cold reading uten å være klar over det selv. Det er i så fall fort gjort å bli så overveldet av positiv tilbakemelding fra klientene at man begynner å tro på sine egne synske evner, slik det skjedde i Ray Hymans tilfelle. Også kvakksalvere kan som regel regne med mange fornøyde kunder selv om behandlingen de tilbyr ikke har noen virkning utover placeboeffekten, og da er det lett å bli forført av sin egen suksess.

Oppriktig tro og bevisst løgn trenger for så vidt heller ikke å utelukke hverandre. En påstått synsk kan bruke bevisste triks samtidig som han eller hun overbeviser seg selv om at det ligger noe mer bak det hele. Paradoksalt nok hender det også at personer lyver for - slik de selv ser det - å få frem sannheten. Logikken bak et slikt "fromt bedrag" er at det viktigste er å lede folk til rett konklusjon selv om man kun kan få dem til å akseptere den av feil grunn. Kirkefader Eusebius av Caesarea (263 - 339) argumenterte for at bruk av usannheter ("pseudos") kunne forsvares hvis man på den måten kunne lede folk til den rette tro og dermed redde dem fra fortapelsen. Parapsykolog S. G. Soals eksperimenter på ekstrasensorisk persepsjon (ESP) fra 1940-tallet ble lenge regnet som de mest bunnsolide bevisene for det paranormale helt til Betty Markwick, nærmest ved en tilfeldighet, snublet over bevis for datamanipulasjon i Soals resultater sent på 70-tallet. Markwick spekulerte selv om at svindelen var motivert av et fromt ønske om å vinne økt anerkjennelse for parapsykologien for dermed å fremme sannhetens sak slik Soal så det (Hyman 1989).

Atter andre tilfeller lar seg ikke enkelt plassere i noen av kategoriene. En påstand kan ikke engang si noe usant hvis den ikke sier noe i det hele tatt. Den er, for å sitere den østerrikske fysikeren Wolfgang Pauli, "ikke engang feil". Flere av de ledende profilene innen den såkalt "postmodernistiske" bevegelsen er virtuoser på å masseprodusere utsagn som låter imponerende intellektuelle og dypsindige skjønt de i virkeligheten er så meningsløse at de ikke engang er gale. Her skal det godt gjøres å overgå følgende perle fra den franske psykoanalytikeren Félix Guttari:

We can clearly see that there is no bi-univocal correspondence between linear signifying links or archi-writing, depending on the author, and this multireferential, multi-dimensional machinic catalysis. The symmetry of scale, the transversality, the pathic non-discursive character of their expansion: all these dimensions remove us from the logic of the excluded middle and reinforce us in our dismissal of the ontological binarism we criticised previously. [etc... etc...]

En analyse av dette og dusinvis av andre sitater fra ledende postmodernister kan du lese i Fashionable Nonsense av Alan Sokal og Jean Bricmont (1998). Gå også til The Postmodernism Generator og få din egen automatisk genererte artikkel, komplett med referanser, på noen få sekunder. De gir minst like god mening som mange av eksemplene Sokal og Bricmont analyserer. Enda vanligere er det trolig at de som slenger rundt seg med pseudovitenskaplig svada verken vet eller bryr seg om sannheten. Disse er det som filosofen Harry G. Frankfurt kaller bullshitters:

It is impossible for someone to lie unless he thinks he knows the truth. Producing bullshit requires no such conviction. A person who lies is thereby responding to the truth, and he is to that extent respectful of it. When an honest man speaks, he says only what he believes to be true; and for the liar, it is correspondingly indispensable that he considers his statements to be false. For the bullshitter, however, all these bets are off: he is neither on the side of the true nor on the side of the false. His eye is not on the facts at all, as the eyes of the honest man and of the liar are, except insofar as they may be pertinent to his interest in getting away with what he says. He does not care whether the things he says describe reality correctly. He just picks them out, or makes them up, to suit his purpose.

Hvordan kan vi så vite hvem som lyver? Dette er et spørsmål for vitnepsykologien. Forskningen som foreligger så langt, viser at selv profesjonelle secret service-ansatte ikke er i stand til å skille sannhet fra løgn med mer enn ca. 70 % nøyaktighet mens legfolk knapt presterer bedre enn tilfeldig gjetting. Det finnes visse statistisk pålitelige indikasjoner på løgn, skjønt disse i liten grad samsvarer med populære stereotypier. Mange har nok fremdeles en forestilling om at løgnere har en tendens til å røpe seg gjennom urolig kroppsspråk, unnvikende blikk etc. Slike symptomer kan imidlertid ha helt andre årsaker enn løgn. For eksempel opplever vitner i retten gjerne forhørssituasjonen i seg selv som ubehagelig fordi de frykter å bli mistenkt for noe de ikke har gjort. Løgnere vet dessuten at dette er tegn som vekker mistanke, og vokter seg derfor vel for å unngå dem. I motsetning til hva Hollywood-klisjéer har lært oss å tro, kan vi ikke "se det i øynene" på folk om de lyver.

Noe mer pålitelige indikasjoner får vi ved å analysere det verbale innholdet. Når vi gjenforteller faktiske hendelser, husker vi for eksempel flere detaljer som ikke er direkte relevante for saken, vi kommer oftere på detaljer i ukronologisk rekkefølge og er oftere usikre på enkeltdetaljer. Ikke minst er perspektivet som regel mer personlig, med mer bruk av første person og større vekt på vår egen subjektive opplevelse av situasjonen. Til sammenlikning fremstår løgnaktige forklaringer statistisk sett som fattigere på detaljer, mer distanserte og emosjonelt forflatede. Det er imidlertid viktig å understreke at selv disse korrelasjonene er av statistisk art og ikke tillater oss å si noe sikkert om konkrete enkelttilfeller. Det samme gjelder polygraftester som definitivt øker treffsikkerheten på et statistisk nivå, men langt fra nok til å tillegges avgjørende vekt i enkeltsaker. Ordet "løgndetektor" er derfor strengt tatt misvisende (Magnussen 2004).

Selv om det skjelden er nødvendig å trekke folks ærlighet i tvil for å stille seg skeptisk til fantastiske og sensasjonelle påstander, er det ikke til å stikke under en stol at uærlighet også forekommer, og da er det bare rett og rimelig å behandle dette som én potensiell feilkilde blant mange. Hvis du mener jeg er for kynisk, vet jeg om en tidligere politiker fra Nigeria som sikkert ville sette stor pris på din hjelp til å føre et 7-sifret beløp ut av landet mot en sjenerøs andel av utbyttet...

Occams barberkniv

Pluralitas non est ponenda sine neccesitate.


Entia non sunt multiplicanda sine necessitate.

Begge sitatene over har vært tilskrevet den engelske filosofen og fransiskanermunken William of Occam (ca. 1285-1349) skjønt det er uvisst om Occam selv i det hele tatt sa noe slikt. I hvert fall forekommer ingen av sitatene noe sted i hans etterlatte skrifter. En kristen munk som Occam ville neppe heller satt særlig pris på å høre hvordan prinsippet sitatene uttrykker skulle bli brukt som argument mot Guds eksistens. Men uansett hva Occam selv må ha sagt eller ment, har prinsippet blitt kjent som Occams barberkniv (Occam's razor) etter han.

Hvordan skal vi så forstå dette? Oversatt til norsk koker begge sitatene ned til noe slikt som: "Ikke postuler mer enn nødvendig". Vi kan tenke oss at barberkniven billedlig talt "skjærer bort" antakelser vi klarer oss minst like godt uten. Prinsippet har ofte vært misforstått som en henstilling om å alltid foretrekke den enkleste forklaringen som er konsistent med fakta, skjønt dette i seg selv er en overforenkling. Vitenskaplige forklaringer er tross alt nesten alltid mer kompliserte enn dette:Hvilke kriterier skal for øvrig legges til grunn for å vurdere "enkelheten" av mirakler? "Enkelhet" som konsept er kort og godt for vagt for vårt formål. En bedre formulering er denne:

Av to eller flere ellers likeverdige forklaringer, velg den som involverer færrest og minst radikale nye antakelser.

Nærmere bestemt: Ikke postuler nye fenomener, krefter eller mekanismer for å forklare noe som kan forklares minst like godt ut fra etablert og veltestet kunnskap. Logikken bak denne nyttige tommelfingerregelen er enkel nok: Jo mer vi antar, desto flere antakelser er det som kan være gale. Når vi sier at en teori har stor eksplanatorisk kraft, så betyr det nærmest per definisjon at den tillater oss å forklare mye i forhold til hvor lite dristige antakelser teorien selv trenger for å fungere. For hver ny revolusjon innen vitenskapen har vi da også kunnet forklare stadig mer ut fra stadig færre og mer fundamentale grunnprinsipper. Å introdusere ett mysterium for å løse et annet fortjener knapt å kalles en "forklaring" i det hele tatt. Dette er kanskje den mest fatale svakheten i alle religiøse forklaringer: Å postulere en Gud (eller hekser, feer, poltergeister etc.) bidrar bare til å utsette og forsterke forklaringsproblemet ved å introdusere enda mer som må forklares. David Brooks uttrykker det slik:

To explain the unknown by the known is a logical procedure; To explain the known by the unknown is a form of theological lunacy.

Også konspirasjonsteoretikere har spesialisert seg på å tråle gjennom store mengder data etter noe de kan tvangstolke som "mistenkelig" og søker å forklare dette ved å postulere en konspirasjon som i seg selv ville representert alle forklaringsproblemers mor. For å forsvare sine paranoide vrangforestillinger er konspirasjonsteoretikerne avhengige av å tilskrive konspiratørene en nærmest overnaturlig intelligens og kunnskap - for ikke å nevne makt, kontroll, effektivitet etc. Paradoksalt nok må de også anta at konspiratørene er inkompetente nok til å begå de mest idiotiske og åpenlyse blundere som tillater konspirasjonsteoretikerne selv å gjennomskue dem. Derimot trengs det ingen radikale antakelser for å konkludere at de påståtte "anomaliene" kun bygger på konspirasjonsteoretikernes egen uvitenhet. Occams barberkniv favoriserer derfor sistnevnte forklaring.

Som vi har sett i et tidligere innlegg, har fornektere som avviser godt etablerte vitenskaplige teorier, spesialisert seg på å fokusere nærsynt på ett bevis av gangen og dikte opp separate grunner til å avvise bevisene hver for seg. For eksempel er kreasjonistene avhengige av å komme opp med en separat bortforklaring for hvert funn som - ved et astronomisk sammentreff hvis vi skal tro kreasjonistene - har bekreftet evolusjonslærens forutsigelser i de 150 årene siden utgivelsen av Darwins The Origin of Species (1859). Occams barberkniv favoriserer her den etablerte teorien som med overlegen eleganse forklarer alle de relevante fakta ut fra noen få enkle og velkjente mekanismer (Coyne 2009, Dawkins 2009). Slik vi så i forrige innlegg, er det heller ikke nok å vise (eller påstå) at den etablerte teorien ikke kan forklare X og så kreve seieren gratis av mangel på alternativer. Vi må også vise at vår egen favoritthypotese faktisk kan forklare X i tillegg til å forklare resten av data minst like godt som den etablerte teorien.

Det hender imidlertid også at troende forsøker å ta den samme logikken til inntekt for seg selv. For eksempel argumenterer enkelte UFO-entusiaster for at Occams barberkniv favoriserer hypotesen om at jorden har vært besøkt av utenomjordiske fordi det tillater oss å forklare alt fra UFO-observasjoner til Roswell-episoden, fra kornsirker til anekdoter om UFO-bortføringer mens skeptikere må anta en separat forklaring for hver av disse. Den kritiske forskjellen er selvsagt at alien-hypotesen introduserer noe radikalt nytt til vårt verdensbilde mens den skeptiske forklaringen kun involverer velkjente fenomener og mekanismer som vi allerede vet at eksisterer.

Her har vi også det perfekte svar på beskyldninger om at "ateismen" eller "materialismen" eller "det naturalistiske paradigmet" kun er andre former for "tro" som ikke skiller seg vesentlig fra religiøse personers tro på Gud. Vi vet - så godt som det er mulig å "vite" noe - at det fysiske univers eksisterer. En "ateist" eller "materialist" eller "naturalist" legger ikke noe mer til vårt bilde av virkeligheten. For meg er "ateisme", "materialisme" og "naturalisme" kun andre ord for å nekte å gjøre noen slike utvidelser uten et minimum av grunn. Occams barberkniv tar hånd om resten.

Den siste av Bob Parks sju indikasjoner på Bogus Science er at den som fremsetter en hypotese må foreslå nye naturlover for at hypotesen skal fungere. For eksempel må homøopater postulere en mekanisme som tillater vannmolekyler å "huske" hvilke andre molekyler de har interagert med i fortiden, mens astrologer må postulere en udetekterbar kraft som tillater stjernenes posisjon i fødselsøyeblikket å ha en forutsigbar effekt på enkeltpersoners personlighet og livshistorie. Derimot trengs det ingen spesielle antakelser for å konkludere at både astrologi og homøopati er tøv. Å forutsette at de har noen legitimitet i det hele tatt er en overflødig antakelse i seg selv, altså bort med den!

Ellers har Occams barberkniv vist seg spesielt velegnet til å skjære bort overflødige ad hoc hypoteser og special pleading når data ikke gir de troende de konklusjonene de helst vil ha. For eksempel hevder påstått synske ofte at deres angivelige evner ikke virker i nærvær av skeptikere fordi disse sender ut "negative vibrasjoner". Parapsykologer argumenterer for at psi ikke viser seg for skeptiske forskere på grunn av "the eksperimenter effect" (Hyman 1989, Blackmore 1986). Også kvakksalvere av alle slag er virtuoser til å komme opp med unnskyldninger for hvorfor en forsvarlig kontrollert dobbeltblindtest ikke egner seg til å teste ut den behandlingsformen de selv praktiserer. I stedet for å legge til slike antakelser kan de negative resultatene forklares minst like godt med en antakelse mindre, næremere bestemt hvis vi kvitter oss med antakelsen om at synskhet/psi/alternativ medisin har noe for seg i det hele tatt.

En sterk forklaring bør med andre ord ikke involvere flere antakelser enn nødvendig, men heller ikke færre. Hvis vi trenger enda flere og mer radikale antakelser for å klare oss uten hypotese X, må vi nesten anta at X er inne på et rett spor selv om den involverer nye og hittil ukjente fenomener, mekanismer eller krefter. Et godt eksempel på dette er mørk materie. Vi vet at både stjernene i en galakse og galaksene i en galaksehop sirkler for raskt rundt sitt felles tyngdepunkt til at tyngdekraften i teorien skulle vært i stand til å holde dem samlet. Den desidert minst problematiske forklaringen er at universet inneholder langt mer materie enn vi er i stand til å observere med direkte metoder selv om vi foreløpig ikke aner hva denne materien består av. Tyngdekraften fra denne mørke materien kan dermed forklare hva som holder galakser og galaksehoper sammen.

En kanskje enda mer overraskende observasjon er at universets ekspansjon ikke ser ut til å slakke ned over tid, men tvert imot akselererer. De fleste forskere konkluderer derfor at det må eksistere en eller annen kraft som får universet til å utvide seg i stadig større tempo selv om vi heller ikke aner hva denne "mørke energien" er. Det hjelper lite å klage over hvor mye forskerne antar så lenge det trengs enda flere og mer radikale antakelser for å unngå å en slik hypotese. Forskerne selv elsker slike mysterier ettersom det gir dem noe å gjøre. Selv den mest velkjente av alle krefter, tyngdekraften, er ikke så "velkjent" når det kommer til stykket. I hvert fall gir kvantefysikken og Einsteins generelle relativitetsteori radikalt forskjellige forklaringer på hvordan den egentlig virker. Likevel kan vi trygt si at enhver som foreslår å forkaste hele tyngdeloven - at ett eller annet får ting med masse til å tiltrekke hverandre - har en hel del å forklare.

Argumentum ad ignorantiam

Hvorfor får ordet "UFO" så mange til å tenke på et utenomjordisk romfartøy? Selve ordet UFO står tross alt for uidentifisert flygende objekt. Hvis noe er uidentifisert, kan vi heller ikke konkludere at det er en utenomjordisk farkost ettersom det per definisjon ville gjort det til et identifisert flygende objekt. Hvis du ser logikken i det argumentet, vet du stort sett alt du trenger å vite for å gjennomskue feilslutningen argumentum ad ignorantiam eller appell til uvitenhet. Vi hører denne feilslutningen hver gang noen argumenterer for at en bestemt konklusjon er sann fordi vi ikke vet noe annet. Men ingen konklusjon kan noensinne underbygges av en mangel på informasjon. Det blir ikke aliens av mangel på annen viten. Argumentet kommer i to hovedvarianter:

1. Påstand X er ikke (mot)bevist, ergo er X (u)sann.
2. Vitenskapen kan ikke forklare X, ergo: forklaringen på X = Y

Første variant er også kjent som å reversere bevisbyrden. I essens koker argumentet ned til at vår egen favoritthypotese må godtas uten nærmere begrunnelse med mindre andre kan motbevise den (eller i det minste bevise en konkurrerende hypotese). En av reaksjonene på Ray Hymans kritikk av de såkalte ganzfeld-eksperimentene innen parapsykologien var å utfordre kritikerne til å bevise at de metodiske svakhetene Hyman hadde påpekt var nok til å bortforklare alle de positive resultatene, og det er selvsagt umulig. Men det er heller ikke nødvendig. I all vitenskap - som i retten [1] - er det opp til den som har fremsatt en påstand å bevise at den stemmer. En mangel på avkreftende bevis er ikke det samme som bekreftende bevis. Selv Hymans argeste rival, parapsykologen Charles Honorton, måtte innrømme at det ikke var grunnlag for å konkludere at psi eksisterte [2] ut fra de studiene som var gjennomført frem til da (Hyman 1989).
1. I hvert fall hvis vi ser bort fra Storbritannias middelalderske injurielover.
2. Dette er for øvrig et typisk mønster innen parapsykologien hvor psi har vært like "rundt neste hjørne" i over 100 år uten at man har kommet noe nærmere et definitivt svar.

Med visse forbehold gjelder det samme også motsatt vei. Selv om vi foreløpig mangler positive beviser for en hypotese, så følger det ikke logisk at den er feil. Så godt som all nyere vitenskap bygger tross alt på beviser som en gang var ukjente. Carl Sagan uttrykte det slik:

Absence of evidence is not evidence of absence.

Merk imidlertid at det ofte kan være på sin plass å argumentere for at vi burde funnet beviser dersom en påstand hadde noe for seg. Hvis vi etter omfattende undersøkelser fremdeles mangler beviser som åpenbart burde være der hvis påstand X var sann, så taler det helt klart mot riktigheten av X. Ta for eksempel hypotesen om at det lever et plesiosaurus-liknende sjøuhyre i Loch Ness: Hvis arten skulle overlevd fra juratiden til i dag, måtte innsjøen til enhver tid inneholde langt mer enn ett sjøuhyre ettersom noen individer i hver generasjon nødvendigvis måtte lykkes i å reprodusere seg for å gi opphav til neste generasjon, helst uten alt for mye skadelig innavl. Selv om vi ser helt bort fra alle de andre fatale problemene med en slik hypotese [3], er det nærmest utenkelig at en levedyktig bestand av store sjøuhyrer kunne unngå å etterlate seg noen mer konkrete livstegn enn uetterrettelige anekdoter eller en mørk flekk på et kornete bilde, selv etter at hele innsjøen har vært gjennomsøkt med sonar, dykkere, miniubåter etc.
3. Som at en næringsfattig innsjø som Loch Ness ikke ville hatt nok mat til å holde liv i en hel bestand av sjøuhyrer.

En annen komplikasjon er at det ofte kan være vanskelig å avgjøre hvem det egentlig er som påstår noe. For å vri seg unna bevisbyrden har apologeter av alle slag gjort det til en egen kunstform å vinkle argumenter for det overnaturlige som kritikk av andres dogmatiske og "ukritiske tro" på "materialismen", "ateismen", "det naturalistiske paradigmet" etc. Dette er lite annet enn en dårlig skjult dobbeltnegasjon: man argumenterer ikke for X, må vite! Man er bare kritisk til "ikke X". Floskler av typen "jeg er skeptisk til skepsis" må også forstås i dette lys. I stedet for å stirre oss blinde på syntaksen, må vi ta frem Occams barberkniv [4] og spørre hvem det er som faktisk forsøker å legge noe til vårt bilde av virkeligheten. Vi vet - så godt som det er mulig å "vite" noe - at den materielle, naturalistiske verden eksisterer. En "materialist" eller "ateist" eller "naturalist" er simpelthen bare en person som holder seg til det vi faktisk vet og krever gode grunner før han eller hun vil utvide sin ontologi med noe nytt. Hvis ingen slike grunner lar seg oppdrive, er det ingen gratispoeng å hente ved å "trekke tvilen i tvil".
4. Mer om denne i et senere innlegg

La oss fortsette videre til den andre hovedvarianten av argumentum ad ignorantiam som ble skissert over. Argumentet går ut fra det premiss at vitenskapen ikke kan forklare fenomen X, og konkluderer at forklaringen på X bare kan være Y. Hvis vi lar Y stå for "Gud", har vi kanskje det vanligste av alle argumenter for Guds eksistens (nest etter designargumentet [5]), også kjent som Gud i Hullene. Navnet kommer av tendensen til å tolke gud(er) inn i hullene i vitenskapens forståelse av virkeligheten. Så godt som hele kreasjonismen koker ned til dette ene argumentet, og som regel lykkes de ikke engang spesielt godt i å finne noe hull. Fra et vitenskaplig synspunkt er det ikke lenger noen reell uvitenhet om hvilke prosesser som har gitt opphav til kompleksiteten og mangfoldet vi observerer innen biologien selv om det fremdeles er usikkerhet om en rekke enkeltdetaljer (Coyne 2009, Dawkins 2009). Men uansett, som jeg skrev i et tidligere innlegg:

Selv om det finnes ubesvarte spørsmål innen vitenskapen, så følger det ikke at religiøse svar er sanne. Det blir ikke guder av mangel på annen viten. Om vitenskapen enda ikke kan svare på alt, så betyr det simpelthen at svaret foreløpig er ukjent, ikke at vi må ta til takke med et uvitenskaplig svar.

Logikken er nøyaktig den samme selv om vi bytter ut "Gud" med "aliens", "gjenferd" eller [Sett inn favoritthypotese her:_____________]. Nesten all pseudovitenskap trives best når data er utydelige og mangelfulle. Jo lavere oppløsning og jo mer bakgrunnsstøy desto bedre. Favorittfrasen er: "Vitenskapen kan ikke forklare...". Hvis det som interesserer oss er aliens, kan vi alltids vise til uidentifiserte lys på himmelen, en mørk flekk på et uskarpt bilde eller avtrykk på bakken av ukjent opphav. Er vi mer interessert i gjenferd, kan vi helt sikkert finne noen elektromagnetiske felter, fotografier av lysende kuler eller andre såkalte "anomalier" vi kan tvangstolke til å bekrefte vårt syn. Er det sjøormen som står på ønskelisten, får vi se oss om etter noe mørkt som stikker opp av vannet, krusninger i vannoverflaten etc. Parapsykologenes definisjon av psi [6] koker i essens ned til ethvert statistisk signifikant avvik fra det som kunne forventes ved tilfeldigheter alene når man har utelukket alle feilkilder man selv er i stand til å tenke seg. Som regel varer det ikke lenge før noen andre identifiserer en feilkilde man selv hadde oversett (Hyman 1989, Blackmore 1986).
5. Se tidligere innlegg, pkt. 1.2.
6. Parapsykologenes fellesbetegnelse på ekstrasensorisk persepsjon (ESP) og psykokinese (PK).

De fleste slike "anomalier" koker ned til velkjente fenomener som har en triviell forklaring (ledninger i veggene, støv og insekter foran kameralinsen, reflekser av blitsen etc.), men selv om vi ikke har nok informasjon til å forklare hver eneste observasjon noen kan tolke som mystisk, så følger det ikke at forklaringen er noe paranormalt, og langt mindre en spesifikk paranormal forklaring som gjenferd. At vi foreløpig mangler en vitenskaplig forklaring betyr selvsagt heller ikke at fenomenet aldri vil bli forklart, så bittert det enn måtte skuffe mange.

Rett konklusjon av feil grunn

Da den amerikanske astronomen Asaph Hall oppdaget to måner rundt planeten Mars i august 1877, bekreftet han en forutsigelse fremsatt nesten 270 år tidligere av ingen ringere enn Johannes Kepler, den første som ga oss en matematisk korrekt beskrivelse av planetenes bevegelser rundt solen. Siden tok de fleste for gitt at forutsigelsen måtte være riktig siden en autoritet som Kepler hadde sagt det, derfor var det allerede en utbredt oppfatning at Mars hadde to måner lenge før Hall observerte dem i teleskopet. Men hvordan i all verden kunne Kepler selv ha kjennskap til Phobos og Deimos 270 år før de ble observert for første gang?

Svaret er at han kunne ikke det. Kepler hadde utvilsomt mange gode ideer, men dette var ikke en av dem. Kepler visste selvsagt at Jorden hadde én måne. På den tiden var det dessuten observert fire måner rundt Jupiter, og siden Mars befant seg mellom Jupiter og Jorden, antok Kepler at den måtte ha et sted mellom en og fire måner. Hvorfor to og ikke tre? For i så fall kunne det skyldes at antallet måner ble fordoblet for hver planet når man startet med Jorden og talte seg utover i solsystemet (1 x 2 = 2, 2 x 2 = 4, 4 x 2 = 8 etc...). I dag vet vi at denne begrunnelsen var feil. Planetenes antall måner har ingenting med deres innbyrdes rekkefølge å gjøre. At antallet viste seg å stemme var en ren tilfeldighet og aldeles ikke takket være Kepler selv. Han hadde med andre ord trukket rett konklusjon av feil grunn.

De fleste innleggene på denne bloggen er på en eller annen måte relatert til temaet "feil grunner til å tro", enten det er snakk om logiske feilslutninger, fallgruver knyttet til persepsjon og hukommelse eller psykologiske mekanismer som bekreftelsesbias, ønsketenkning, kognitiv dissonans og rasjonalisering. Men slik eksempelet med Kepler illustrerer, fører feil grunner ikke nødvendigvis til feil konklusjon. Faktisk er det en feilslutning i seg selv - kjent som argumentum ad logicam - å konkludere at en påstand automatisk er feil fordi den bygger på en logisk ugyldig begrunnelse. En feilslutning kjennetegnes ved at den ikke støtter konklusjonen; ikke at den støtter den motsatte konklusjon. Ingenting er lettere enn å dikte opp et ugyldig argument for en sann påstand. Hvis jeg for eksempel konkluderer at en evighetsmaskin ikke kan eksistere fordi "jeg kjenner en som insisterer på evighetsmaskiner er mulig, og han er en dust", så er det et skoleeksempel på feilslutningen argumentum ad hominem. Men selv om argumentet er aldri så ugyldig, så blir det ikke noe mindre sant at evighetsmaskiner er umulig av den grunn.

Merk imidlertid at i eksemplet med evighetsmaskiner har vi ekstremt gode uavhengige grunner til å konkludere at de ikke kan eksistere, nærmere bestemt termodynamikkens lover som er noe av det nærmeste vi kommer absolutt sikkerhet innen vitenskapen. I fravær av alt som heter gode grunner er det helt rasjonelt å stille oss skeptiske til påstander som virker utrolige. Det er ikke noe mål å evaluere hver ny påstand i et vakuum - som om vi ikke hadde noen som helst kunnskap om hvordan verden henger sammen fra før. Mye av forklaringen på vitenskapens suksess er nettopp at den er kumulativ [1] slik at vi slipper å starte helt fra null hver gang vi konfronteres med en ny påstand. Ikke alle påstander har like stor troverdighet a priori. Hvis all forskning viser at sykdom X skyldes virus Y, har vi meget god grunn til å stille oss skeptiske til behandlingsformer som forutsetter at X skyldes alt mulig annet enn Y, enten det er snakk om en blokkering av "chi", disharmoniske "energifrekvenser" eller for den saks skyld "synd". At det ikke foreligger noe gyldige argumenter for en påstand beviser ikke at den er feil, men det er ikke dermed sagt at vi på noen måte trenger å behandle den som et likeverdig alternativ. Et mer interessant poeng er dette:

At noen trekker en riktig konklusjon, betyr ikke nødvendigvis at de har tenkt rett.

Forskjellen på skeptikere og andre kan ikke være at sistnevnte tror noe mens skeptikere ikke gjør det [2]. Skeptisisme er ikke det samme som nihilisme. Hvis skeptisisme - slik jeg tidligere har sagt - er en tenkemåte og ikke et sett konklusjoner, kan den viktigste forskjellen heller ikke være at de tror ulike ting. Det som først og fremst skiller skeptikere fra andre er snarere at vi tror som vi gjør av ulike grunner. Richard Dawkins illustrerer forskjellen i form av en tenkt spesialutgave av tidsskriftet The Quarterly Review of Biology dedikert til spørsmålet om hva som utryddet dinosaurene. Han tenker seg fem hypotetiske artikler som alle kommer til samme konklusjon av vidt forskjellige grunner:

1. Iridium layer at K/T boundary and potassium argon dated crater in Yucatan indicate that an asteroid killed the dinosaurs.
2. The president of the royal society has been vouchsafed a strong inner conviction that an asteroid killed the dinosaurs.
3. It has been privately revealed to professor Huxdane that an asteroid killed the dinosaurs.
4. Professor Haldley was brought up to have total and unquestioning faith that an asteroid killed the dinosaurs.
5. Professor Hawkins has promulgated an official dogma, binding on all loyal Hawkinsians, that an asteroid killed the dinosaurs.

Med unntak av nr. 1 ville det selvsagt vært utenkelig å se noen av disse artiklene i et ekte vitenskaplig tidsskrift. Alle kommer riktig nok til samme konklusjon (sågar den konklusjonen de aller fleste forskere heller mot), men forskjellen er at første artikkel presenterer ekte beviser mens resten appellerer til dårlige grunner som blind tro, åpenbaring, tradisjon eller autoritet.
1. Mer om vitenskapens kumulative natur i et senere innlegg.
2. Å "tro at X" er tross alt bare å akseptere påstand X som sann eller overveiende sannsynlig. Det er ingenting i definisjonen av "tro" som sier at en tro må bygge på dårlige grunner.

Jeg gjentar nok en gang at skeptisisme er en tenkemåte og ikke et sett med konklusjoner. Denne tenkemåten leder oss ofte til å tvile på påstander som synes å kollidere med en naturvitenskaplig forståelse av virkeligheten. Men det betyr ikke at alle som tviler på slike påstander er skeptikere. Det hender også at personer forkaster religiøse og pseudovitenskaplige ideer ut fra ideologiske eller rent personlige motiver som ikke har noe med kritisk tenkning å gjøre. Den amerikanske TV-kjendisen Bill Maher har i visse kretser fått rykte på seg som "skeptiker" på grunn av sin kompromissløse holdning til organisert religion og konspirasjonsteorier omkring 11. september. Han er blant annet medlem av det rådgivende organet for The Reason Project og vinner av dette årets Richard Dawkins Award [3] for den antireligiøse filmen Religulous. Men Maher kan knapt regnes som inkarnasjonen av rasjonalitet og kritisk tenkning slik hans absurde og antivitenskaplige holdninger til medisin og vaksiner vitner om. Selv hans antireligiøsitet bygger tilsynelatende mer på ideologi enn på kritisk tenkning. For eksempel går han ikke av veien for å gjengi diskrediterte argumenter dersom de kan brukes mot kristendommen. I Religulous gjengir han bl.a. den forslitte urbane myten om ekstreme likheter mellom Jesus og den egyptiske guden Horus som har sirkulert på internett i en årrekke. Jeg har selv forsøkt å verifisere myten og konkludert at den nesten helt sikkert er tøv.
3. Prisen er utdelt av gruppen Atheist Alliance International og ikke Dawkins selv. Også Dawkins, som jeg ellers respekterer og beundrer enormt, måtte imidlertid tåle sterk kritikk fra det skeptiske miljøet, også fra meg, for sitt defensive svar til kritikere av tildelingen.

Nå skal Maher angivelig ha benektet at han i det hele tatt er noen ateist, men det er heller ikke til å stikke under en stol at det finnes personer som er ateister av feil grunner, enten det er ut fra ideologiske motiver, i protest mot kirkens overgrep eller fordi de føler seg "sviktet av Gud" etter en personlig tragedie. Jeg mener fremdeles at kritisk tenkning er inkompatibelt med å tro noe som helst av den typen grunner man nødvendigvis må sette sin lit til for å kunne tro på Gud (jeg er altså ingen kompatibilist), men det betyr ikke at alle grunner til å avvise Guds eksistens er gode. Strengt tatt finnes det bare en grunn til å avvise tro på Gud, og den er identisk med grunnen til å avvise tro på Nøkken, Huldra, Midgardsormen og et uendelig antall andre hypotetiske fabelvesener. Ingen krever bevis for ikke å tro på disse. En "ateist" er simpelthen en person som anvender den samme rasjonelle standarden på ett fabelvesen ekstra. Vi vet - så godt som det er mulig å "vite" noe - at det fysiske univers eksisterer. "Ateisme", slik jeg oppfatter ordet, er kun et annet navn for å begrense seg til det man faktisk kan verifisere og nekte å legge noe til sin ontologi uten et minimum av grunn. Occams barberkniv tar hånd om resten [4].
4. Mer om dette nyttige verktøyet i et senere innlegg.

Men det gjelder ikke bare ateister. For å vinne allierte i kampen mot kreasjonistene - spesielt i USA hvor evolusjonistene trenger all den hjelp de kan få - har mange skeptikere gått så langt som å benekte at det i det hele tatt eksisterer noen motsetning mellom skeptisisme og religiøs tro som tilnærminger til virkeligheten, i hvert fall så lenge de troende ikke fremsetter noen testbare eller falsifiserbare påstander. Standardbegrunnelsen er at utestbare påstander per definisjon faller utenfor vitenskapen og alt som faller utenfor vitenskapen er irrelevant fra et skeptisk perspektiv. Hvis målet kun er å promotere en riktig konklusjon - at evolusjon er et faktum - er det sikkert mye som taler for denne strategien. Hvis målet derimot er å promotere riktige grunner, er strategien i høyeste grad problematisk. Å immunisere en tro mot falsifikasjon er tross alt ikke det samme som å ha gode grunner til å tro. Den dagen skeptisismen sluttet å insistere på gode grunner, var den dagen skeptisismen døde.

Men det er verre enn som så. Bl. a. Mooney & Kirshenbaum (2009) argumenterer for at det ikke eksisterer noen konflikt mellom vitenskap og religiøs tro samtidig som deres egne argumenter viser det stikk motsatte:

America is a very religious nation, and if forced to choose between faith and science, vast numbers of Americans will select the former.

Konflikten kunne knapt vært uttrykt klarere enn dette. Det Mooney og Kirshenbaum her i realiteten sier, er at amerikanere flest kun er beredt til å akseptere vitenskapens konklusjoner på den betingelse at religionen tillater dem å gjøre det. Hvis de tvinges til å velge en av delene, går religionen foran vitenskapen. En annen måte å si det på er at de dårlige grunnene går foran de gode. Å stille noen slik betingelse i det hele tatt er selve antitesen til en åpen og upartisk søken etter sannhet, hvilket er essensen i all vitenskaplig tenkning. En slik måte å prioritere på blir ikke noe mer kompatibel med en genuint vitenskaplig tenkemåte av at man i praksis slipper å velge.

Moralen i visa er at det ikke er nok å avvise tro på Gud, kreasjonisme eller noen annen spesifikk overtro. Hvis vi mener alvor med å promotere kritisk tenkning, må vi være kritiske til dårlige grunner overalt hvor vi finner dem, selv når de er brukt til å støtte en konklusjon vi er enige i. Hvis vi gjør det til en vane å alltid insistere på gode grunner, vil de best støttede konklusjonene følge av seg selv, og uten å insistere på gode grunner kommer vi uansett ikke noe nærmere målet om å promotere kritisk tenkning.

Appell til autoritet og popularitet

There is no piece of fuckwittery so stupid that I can't find at least one Doctor or PhD to defend it to the death.
Ben Goldacre

Hvor stor lit vi kan feste til en påstand, kommer til syvende og sist an på hvor godt påstanden er begrunnet, og ikke hvem som har fremsatt den. Slik vi har sett i et tidligere innlegg om feilslutningen argumentum ad hominem, følger det ikke logisk at noen tar feil bare fordi vi har innvendinger mot vedkommende som person. Men det samme gjelder selvsagt like mye motsatt vei: Hvis vi konkluderer at en oppfatning automatisk er rett fordi den deles av personer som nyter vår anseelse og tillit, gjør vi oss skyldige i feilslutningen argumentum ad verecundiam eller appell til autoritet. Argumentet følger grovt sett følgende formel:

1. X tror at Y
2. En så briljant person som X kan ikke ta feil
3. Ergo: Y er rett

Men selv de mest briljante av oss er ikke immune mot menneskelige svakheter som bekreftelsesbias, ønsketenkning, kognitiv dissonans og rasjonalisering etc. Uansett hva grunnen måtte være, er det ikke til å komme utenom at autoriteter ofte tar feil. Mesteparten av Newtons livsverk var innen alkymi. Et geni som Linus Pauling - en av bare fire personer gjennom tidene til å motta to nobelpriser - dedikerte siste del av sin karriere til pseudovitenskaplige teorier om at store doser vitamin C kunne kurere alt fra forkjølelse til kreft. Det nytteløse ved å stole blindt på enkeltpersoners autoritet viser seg også i det faktum at ulike autoriteter ofte hevder helt ulike ting. For hver påstand som fremsettes av én autoritetsperson er det som regel mulig å finne minst en annen autoritet som hevder det stikk motsatte. Siden ikke alle kan ha rett, må vi nesten basere vårt syn på noe mer solid enn enkeltpersoners autoritet.

Nå er det åpenbart ofte på sin plass - for ikke å si helt nødvendig - å lytte til eksperter for å kunne fatte best mulig informerte beslutninger. Brøkdelen av all kunnskap som hver enkelt av oss har mulighet til å verifisere på egen hånd, er allerede mikroskopisk og krymper ytterligere for hver dag ettersom kunnskapsmengden fortsetter å øke i eksplosivt tempo. I mangel av førstehånds kunnskap er det beste vi har å forholde oss til den rådende vitenskaplige konsensus [1] innenfor det aktuelle fagfeltet. Det vi da primært setter vår lit til, er vitenskapen som prosess snarere enn enkeltpersoners ufeilbarlighet.
1. Mer om dette i et senere innlegg.

Feilslutningen er spesielt graverende når noen tillegges autoritet i vitenskaplige spørsmål på grunn av noe helt annet enn relevant kompetanse, som når kjendiser fremstilles som eksperter på kosthold, medisin eller hva som forårsaker autisme. For mange amerikanere har trolig Oprah Winfrey større autoritet enn alle verdens forskere til sammen, hvilket er spesielt problematisk ettersom hun bruker den til å promotere kvantetøv, ubruklige selvhjelpsprogrammer og medisinsk kvakksalveri, inkludert livsfarlige ekstremister som Jenny McCarthy - hva som helst forutsatt at det ikke bygger på solid forskning. Hvorfor noen skulle tro at filmskuespillere, popstjerner, toppidrettsutøvere, supermodeller eller TV-kjendiser har noen spesiell innsikt i vitenskaplige spørsmål, er nokså ubegripelig, men det er liten tvil om at de har en effekt.

I andre tilfeller får vi servert en skinnbegrunnelse for hvorfor en kilde må regnes som spesielt troverdig. Slike skinnbegrunnelser kan ofte låte overfladisk overbevisende selv om de ikke har noen reell substans. For eksempel fremhever UFO-frelste ofte UFO-observasjoner fra piloter som spesielt troverdige fordi piloter er vant til å observere ting i luften. Edgar Mitchells tidligere meritter som astronaut har vært tatt til inntekt for hans eksentriske teorier om alt fra UFOer til ekstrasensorisk persepsjon (ESP) til Uri Gellers påstått paranormale evner. Sherlock Holmes-forfatter Arthur Conan Doyle var selve antitesen til sin hyperrasjonelle romanhelt og falt blant annet for bløffen om The Cottingley Fairies der to sjarmerende ungjenter lurte en rekke høyt ansette autoritetspersoner med fotografier av papirfeer. Saken fikk betydelig oppmerksomhet og ble tatt alvorlig selv av ellers oppegående personer - trolig fordi mange tenkte at skaperen av Sherlock Holmes nødvendigvis måtte være like ufeilbarlig som Holmes selv (Randi 1982).

Men også kompetente forskere har liten autoritet når de beveger seg utenfor sitt eget spesialfelt. Det er lett å falle i den fellen å tenke at kompetanse på ett område automatisk gjør oss rustet til å praktisere god forskning på alle områder, og det er selvsagt feil. Store navn som Robert Hare, Alfred Russell Wallace, William Crookes og J. C. F. Zoellner - menn med betydelige vitenskaplige meritter - endte med å ta seg vann over hodet og gjøre ubotelig skade på sitt vitenskaplige ettermæle da de forlot sine respektive spesialfelter for å undersøke påstått synske og medier. Alle endte opp med å gå god for påstått synske som gjentatte ganger var tatt på fersk gjerning i fusk, og Wallace - som etter eget sigende aldri hadde vært ute for et falskt medium - insisterte sågar på at tryllekunstneren S. J. Davey var et ekte selv om ikke engang Davey selv utga seg for å ha noen paranormale evner (Hyman 1989).

Vi ser med andre ord at en påstand ikke automatisk blir vitenskaplig av at "vitenskapsmenn" har sagt det. At store navn som Newton (og så godt som alle andre før Darwin) trodde på Gud, kan ikke tas til inntekt for Guds faktiske eksistens ettersom dette uansett ikke var noen vitenskaplig oppdagelse de hadde gjort. [2] Utfordringer av typen "Innbiller du deg at du er smartere enn Newton?" må nærmest regnes i kategorien poisoning the well. Hensikten kan knapt være noe annet enn å antyde at motparten er arrogant hvis han eller hun ikke deler Newtons syn. Som nevnt trodde Newton også på alkymi. Er vi dermed tvunget til å konkludere at alkymi virker?
2. Mer om dette i et tidligere innlegg.

Men selv personer med imponerende formelle kvalifikasjoner innen det relevante området kan ikke automatisk regnes som pålitelige kilder, spesielt ikke dersom deres syn avviker radikalt fra den vitenskapelige konsensus på området. Som jeg skrev i et tidligere innlegg:

Uansett hvor bunnsolid en teori måtte være, vil det alltid være mulig finne en og annen eksentrisk skrue med imponerende titler etter navnet som benekter den, uten at dette på noen måte impliserer at de har noen gyldige poenger å bidra med. Det finnes ingen lakmustest som sier at man må være en rasjonell og kritisk tenker for å få en akademisk tittel og selv professorer er kun mennesker med sine ideologiske "blindsoner" som alle andre.

Her må jeg si noen ord om det som for mange kan fortone seg som litt av et paradoks: Hvis man ikke kan tro på høyt kvalifiserte forskere med imponerende titler og betydelige meritter knyttet til sitt navn, hvorfor i all verden skulle du da tro på noe jeg har å si? Det er nettopp det du ikke skal. Ikke tro at jeg eller noen andre har fasitsvaret på alt, men hør på argumentene fra alle hold, sett deg inn i hva bevisene sier og tenk kritisk på egen hånd. Vær for all del kritisk til det jeg skriver så lenge du er like kritisk til alt som andre skriver også.

En autoritet trenger strengt tatt heller ikke å være en enkeltperson. Det kan like gjerne være snakk om en organisasjon, en publikasjon, en "hellig" tekst el. likn. Feilslutningen er uansett den samme. Et av de vanligste argumentene jeg hører i forsvar av diverse pseudovitenskaplige teorier er: "Jeg så et program om det på TV (og de ville da ikke vist det på selveste "Fakta på Lørdag" hvis det ikke var sant...?)". Og for milliarder av mennesker er selvsagt den ultimate autoriteten Gud - som dessverre har en lei tendens til å alltid uttrykke sin vilje gjennom andre mennesker. Sist men ikke minst knytter det seg betydelig autoritet til det å ha mange tilhengere. En vanlig underkategori av feilslutningen appell til autoritet sier nettopp at en tro er riktig fordi den har stor populær oppslutning. Vi snakker her om feilslutningen argumentum ad populum eller appell til popularitet.

Dessverre kan ikke faktaspørsmål avgjøres ved folkeavstemning. Det geosentriske verdensbilde var ikke noe mer riktig før Copernicus og Galileo selv om så godt som alle trodde det. Siden verdens mange gjensidig ekskluderende religioner ikke kan være sanne samtidig, kommer vi heller ikke utenom den konklusjon at det store flertall av verdens troende (om ikke alle) nødvendigvis må ta feil. Som den franske poeten Anatole France (1844-1924) skal ha sagt:

Hvis en million mennesker sier noe tåpelig, er det fremdeles like tåpelig.

Du vet du kan forvente en appell til popularitet når argumentet begynner med: "Alle vet da at..." [3]. Spesielt hvis vi har hørt samme påstand mange ganger fra flere ulike kilder, har vi lett for å tenke at noen av dem må vite hva de snakker om. Sannsynligheten er imidlertid stor for at disse tenker nøyaktig det samme som oss selv og kun gjenforteller det de tror at "alle vet". Her har vi trolig hovedforklaringen på såkalte urbane myter og vandrehistorier, slik som den forslitte myten om at vi kun bruker 10 % av hjernen. Hvis vi gjenforteller myten til andre, er vi selv med å bekrefte inntrykket av at "alle vet".
3. En morsom og lettlest gjennomgang av uriktige ting som "alle vet" får du i boken Negre Har Rytme - 129 Myter og Misforståelser i Norge av Astrid Meland og Helge Øgrim.

Et av de vanligste argumentene for Guds eksistens - spesielt fra moderate troende - er at det må "være noe i" religiøse ideer, siden mennesker til alle tider og overalt i verden har trodd på en eller annen form for "gud(er)", og de kan vel ikke alle ta feil? Som jeg skrev i et tidligere innlegg, kan argumentet like gjerne snus på hodet:

Uansett hvilken religion man måtte bekjenne seg til, vil flertallet mene man tar feil ettersom ingen enkelt religion har tilslutning fra noe mer enn en minoritet blant verdens befolkning.

Også kvakksalvere baserer mye av sin markedsføring på å snakke om alternative behandlingsformers popularitet og manipulerer i noen tilfeller også tallene til å virke kunstig høye ved å inkludere alt fra bønn til diverse avslappingsteknikker, dietter og mosjon (!) under "ukonvensjonelle behandlingsformer". At hvile, sunt kosthold og regelmessig mosjon virker helsefremmende, kan knapt nok tas til inntekt for ren magi som homøopati, akupunktur og kiropraktikk. Men uansett om alternative behandlingsformer er aldri så populære, så følger det ikke at de faktisk virker, i hvert fall ikke på noen annen måte enn gjennom placeboeffekten.

Til slutt gjenstår det bare å minne om at heller ikke disse feilslutningene bør misbrukes. Som vi har sett tidligere, baserer kreasjonister mye av sin argumentasjon på å fremstille evolusjonslæren som en dogmatisk "tro på Darwin" og se helt bort fra de massive bevismengdene som har blitt akkumulert i de 150 årene siden utgivelsen av The Origin of Species (1859). Ved å fokusere selektivt på enkeltdetaljer som Darwin fikk feil [4] håper de å vise at "Darwin tok feil". Og siden evolusjonslæren - slik kreasjonistene ser det - står eller faller med Darwins personlige autoritet, følger det at evolusjonslæren er død. Dette er en ren stråmann: Ingen evolusjonister ved sine fulle fem baserer sitt syn på det premiss at "Darwin sa det, altså er det sant". Darwin presenterte et imponerende sterkt argument for evolusjonslæren ut fra de data han hadde til rådighet, men flere av de sterkeste bevisrekkene - slik som overgangsfossiler og likheter på protein- og molekylnivå - har blitt oppdaget etter Darwins tid.
4. Ikke skjelden er de avhengige av fusk selv til dette.

Mange har også forsøkt seg på å avvise alt snakk om den vitenskaplige konsensus som en appell til popularitet eller forskerflertallets autoritet. Men å oppklare den misforståelsen vil kreve et helt innlegg for seg selv.

Argumentum ad consequentiam

Almost every major scientific boner - and there have been many - can be traced to a zealous desire to see the world as we think it should be rather than as it actually is.
Ray Hyman

Feilslutningen argumentum ad consequentiam - også kalt appell til konsekvenser - går ut fra det premiss at påstand X fører til (u)ønskede konsekvenser og konkluderer at X derfor er (u)sann. Dette er en av de enkleste feilslutningene å identifisere og samtidig en av de enkleste å svare på: Ingenting blir sant av at vi oppfatter det som ønskelig. Feilslutningen koker derfor ned til lite annet enn ønsketenkning [1]. Argumentet er imidlertid forbløffende vanlig selv fra personer som ellers regner seg som rasjonelle og virkelighetsorienterte. En alternativ variant sier at det medfører ønskelige konsekvenser å tro på X enten X objektivt sett er sann eller usann, og at vi derfor bør gå ut fra at X er sann samme hva logikk og empiri måtte vise. I debatter forekommer begge variantene ofte side om side uten at det skilles klart mellom dem skjønt de to alternativene - "Det er ønskelig å tro at X" og "X er virkelig sann" - knapt kunne vært mer forskjellige.
1. Mer om dette i et senere innlegg.

Ett av de vanligste argumentene for såkalt kontrakausal fri vilje [2], sier at viljen må være "fri" (i betydningen "ikke årsaksbestemt"), for ellers kan vi ikke holde folk ansvarlig for sine handlinger, hvilket angivelig ville ført til anarki og moralsk kollaps. Nå er det i høyeste grad rom for å tvile på riktigheten av slike dommedagsprofetier: Alt vitenskapen forteller oss om relasjonen mellom menneskesinnet og den fysiske hjernen tyder på at kontrakausal fri vilje objektivt sett er en illusjon uten at vi faktisk observerer de fryktede konsekvensene. Men om konsekvensene er aldri så positive eller negative, så følger det ikke logisk at viljen faktisk er unntatt fra årsaksloven.
2. Med "kontrakausal fri vilje" menes her at man i et gitt tilfelle kunne valgt annerledes enn man gjorde selv om situasjonen for øvrig og alle forutgående årsaker hadde vært absolutt identiske. Et slikt syn forutsetter at viljen opererer uavhengig av alle fysiske årsaker, inkludert den fysiske hjernens aktivitet. Her tenker man seg menneskets vilje som en "ubeveget beveger" med kraft til å forårsake fysiske handlinger uten at viljen på sin side er forårsaket av noe utenom seg selv. Ideen er nært knyttet til kartesisk dualisme og forestillingen om en overnaturlig "sjel", men forsvares også av forbløffende mange materialister. Følgende Dilbert-stripe oppsummerer argumentet beundringsverdig.

Nok et vanlig argument er at det er nødvendig å leve som om vi hadde fri vilje. Igjen må vi minne oss selv på at dette ikke er det samme som å argumentere for at fri vilje faktisk eksisterer. Men er det i det hele tatt noen grunn til å anta at det er nødvendig å late som vi har fri vilje? De fleste forsøker tross alt å gjøre det de anser som rett nettopp fordi det er det de selv vil. Dette er så godt som definisjonen på det å være et moralsk menneske. Hvorfor skulle denne viljen til å gjøre det rette automatisk opphøre bare fordi vi aksepterer at den er årsaksbestemt? Det har definitivt ikke skjedd i mitt tilfelle og heller ikke for gode determinister som Tom Clark og Susan Blackmore. Bruk av sanksjoner som belønning og straff kan oppfattes som å etablere ytterligere årsaker til ønsket atferd der hvor den enkeltes personlige moral ikke strekker til. Man kunne med like stor rett argumentere for at illusjonen om den frie viljen i seg selv fører til negative konsekvenser ettersom den altfor ofte leder fokus bort fra det å bekjempe årsakene til uønsket adferd til å gi folk "som fortjent". Som en meddebattant fra Dagbladets livssynsforum (nedlagt) en gang uttrykte det:

Å få som fortjent er ofte ekstremt urettferdig.

Merk imidlertid at heller ikke dette argumentet sier noe om hvorvidt fri vilje faktisk eksisterer. Det er også mulig å komme til rett konklusjon av feil grunner.

Også kreasjonister bygger mye av sin argumentasjon på å snakke om de redselsfulle konsekvensene av å akseptere evolusjonslæren spesielt og vitenskaplig materialisme generelt. Til dels heter det at evolusjonslæren undergraver troen på Gud [3], og uten Gud er alt tillatt. Mer om dette i et tidligere innlegg. Videre heter det at evolusjonslæren med sitt fokus på kampen for tilværelsen og de best tilpassede individenes overlevelse legitimerer hensynsløs egoisme, vold, undertrykking og den sterkestes rett. Som vi har sett, bygger hele premisset om at evolusjonslæren legitimerer noe som helst på den naturalistiske feilslutning: Evolusjonslæren er en verdinøytral forklaring på hvordan arter endrer seg over tid og ikke en etisk norm for hvordan mennesker bør leve. Sist men ikke minst argumenteres det for at "darwinismen" var direkte ansvarlig for nazismen, stalinismen, teorier om rasehygiene etc. Mer om dette i et tidligere innlegg om feilslutningen poisoning the well. Det foreligger i det hele tatt ingen gode argumenter for at evolusjonslæren har noen negativ effekt på moralen, i hvert fall ikke hvis vi ser bort fra effekter som kun er negative i følge religionen selv, slik som ateisme. Men uansett hva konsekvensene måtte være, har de ingen relevans for hovedspørsmålet: "Er det sant at arter endrer seg over tid gjennom naturlig utvalg?". Bevisenes klare tale gir oss et øredøvende ja.
3. Helt riktig, slik jeg ser det.

Men heller ikke hardnakkede materialister er immune mot ønsketenkningens lumske innflytelse. Fornektere av menneskeskapt global oppvarming bygger mye av sin argumentasjon på å snakke om de negative effektene kampen mot menneskeskapte klimaendringer har på økonomien. Dessverre slutter ikke CO₂ å akkumuleres i atmosfæren og bidra til intensivert drivhuseffekt selv om vi finner det aldri så ubeleilig. Hvorvidt utslipp av CO₂ og andre klimagasser faktisk forårsaker økte temperaturer eller ikke, burde i utgangspunktet være et spørsmål om hvor bevisene objektivt sett peker, og ikke hvor i det politiske landskapet man befinner seg. Det er imidlertid vanskelig å unngå å legge merke til en klar overvekt av personer med sterke markedsliberalistiske sympatier blant dem som fornekter global oppvarming.

Lenger til venstre i det politiske spekteret finner vi en tilsvarende sterk tendens til å benekte alt som heter genetiske bidrag til menneskelig atferd. Også her kan vi trolig identifisere hvilke uønskede konsekvenser som motiverer fornektelsen:

• Hvis uønsket atferd som vold og undertrykking har noen som helst basis i vår biologiske natur, så impliserer det at atferden er tilgivelig eller i det minste uunngåelig. Å gi en biologisk forklaring på en type uønsket atferd er ensbetydende med å unnskylde den.
• Hvis det finnes forskjeller på folk som ikke bare er innlært, vil dette legitimere rasisme, kvinnediskriminering, sosialdarwinisme og den sterkestes rett.

Slik jeg skrev i et tidligere innlegg om den moralistiske feilslutning, er det mye å utsette på premissene i et slikt resonnement. Men selv om eksistensen av genetiske predisposisjoner virkelig førte til de fryktede konsekvensene, så ville det ikke blitt noe mindre sant at slike predisposisjoner eksisterer av den grunn (Pinker 2002). Her har vi trolig også mye av motivet bak tendensen blant mange akademikere på venstresiden til å benekte at det i det hele tatt eksisterer noen objektiv virkelighet: Hvis ikke kunne man tross alt risikere at noen grupper eller kulturer hadde en "riktigere" forståelse av virkeligheten enn andre, og noe så diskriminerende kan selvsagt ikke være sant! Ergo må all sannhet være relativ og "sosialt konstruert" slik at ingen kan ha noe mer "rett" eller "feil" enn noen andre. Her hører det for øvrig med til god kutyme å uttrykke seg så uforståelig som overhode mulig, gjøre flittig bruk av torturerte analogier og referere hyppig til hegemoni, paradigmer, hermeneutikk, metafortellinger og sosiale konstruksjoner (Gross & Levitt 1994, Sokal & Bricmont 1998).

Vel og bra, kan man si, la gå at vi aldri kan vise at noe er objektivt sant ved å argumentere for at det er ønskelig, men kan det ikke likevel være tilfeller hvor en "nyttig fiksjon" er å foretrekke fremfor den grimme sannhet? Dette er ikke primært et spørsmål om logikk, men snarere om verdivurderinger, og her kan rasjonelle personer komme til ulike konklusjoner. Mitt eget syn er at forskere i hvert fall ikke bør innlate seg på fornektelsesstrategier når naturen nekter å gi oss de svarene vi ønsker oss, ettersom det ville være å undergrave vitenskapens integritet. Jeg mistenker for øvrig at de fleste "nyttige fiksjoner" - slik som fiksjonen om den "frie" viljen eller det instinktløse mennesket - slett ikke er så nyttige når det kommer til stykket, og i verste fall kan gjøre betydelig skade. Men det er et tema for et senere innlegg.

Ad hoc-hypoteser og special pleading

Brian: I'm not the Messiah! Will you please listen? I am not the Messiah, do you understand? Honestly!
Girl: Only the true Messiah denies His divinity.
Brian: What? Well, what sort of chance does that give me? All right! I am the Messiah!
Followers: He is! He is the Messiah!

Fra Monty Pythons Life of Brian

Som vi tidligere har sett, kan en teori eller hypotese kun regnes som vitenskaplig i den grad den er falsifiserbar. For at det i det hele tatt skal gi noen mening å snakke om "beviser", må det spille en rolle hva de empiriske data viser. Hvis en teori er like konsistent med ethvert tenkelig utfall, blir alt som heter empirisk uttesting umulig, og empirisk uttesting utgjør selve kjernen i all vitenskap.

Men teorier bekreftes og falsifiseres ikke i et vakuum. I praksis må man alltid regne med et minimum av bakgrunnsstøy og andre kompliserende faktorer, hvilket kan få noen av testdata til å avvike fra teoriens forutsigelser (Vi snakker da om en anomali) selv om teorien er aldri så riktig. Det som lenge så ut til å være en anomali i Uranus' bane rundt solen, skyldtes ikke feil ved Newtons lover [1], men påvirkning av tyngdekraften fra planeten Neptun. Nyere observasjoner har vist at både stjernene i en galakse og galaksene i en galaksehop sirkler for raskt rundt sitt felles tyngdepunkt til at tyngdekraften i teorien skulle vært i stand til å holde dem samlet. I stedet for å kaste tyngdeloven overbord konkluderer de fleste forskere med at universet må inneholde langt mer materie enn vi er i stand til å observere ved hjelp av direkte metoder selv om vi foreløpig ikke aner hva denne materien består av. Tyngdekraften fra denne "mørke" materien kan dermed forklare hva som holder galakser og galaksehoper sammen. Denne hypotesen fører til ytterligere forutsigelser som forskerne nå jobber med å teste ut, og det foreligger allerede en viss uavhengig empirisk støtte.
1 Einstein har siden vist at Newtons lover er ufullstendige, og derfor gir unøyaktige resultater ved ekstreme hastigheter og i nærheten av ekstremt massive objekter.

Vi ser med andre ord at vitenskapen er iboende konservativ [2]. Testresultater som synes å falsifisere en teori, må alltid veies opp mot mengden av resultater som bekrefter den. Når en teori har fungert feilfritt i lang tid og overlevd omfattende testing, er det helt legitimt å se seg om etter noe som kan bortforklare en tilsynelatende anomali før man overlater teorien til flammene. Dette er ikke det samme som å gjøre teorien ufalsifiserbar. Som i eksemplet med mørk materie bør en slik forklaring føre til forutsigelser som i seg selv er testbare, i hvert fall i prinsippet. Og fortsetter forskningen å produsere negative resultater utover et visst punkt, er det ikke lenger noen bønn. Da må teorien modifiseres eller i verste fall forkastes fullstendig. Hvis alt man gjør er å dikte opp unnskyldninger for å ignorere hvor bevisene peker, har man forlatt den vitenskaplige arena og entret pseudovitenskapens rike.

2. NB! Ikke politisk konservativ! Vitenskapen har ingenting å si om den slags.

Når noen innfører en antakelse uten uavhengig begrunnelse for å redde en annen, snakker vi om en ad hoc-hypotese. Standardeksemplet er påstanden om at paranormale evner som ekstrasensorisk persepsjon (ESP), telepati etc. ikke virker i nærvær av skeptikere fordi disse sender ut "negative vibrasjoner" som blokkerer den paranormale effekten. I den selvbiografiske In Search of the Light - The Adventures of a Parapsychologist (1996), kan tidligere parapsykolog Susan Blackmore fortelle hvordan hun i årevis fikk høre at hennes manglende evne til å påvise psi [3] i sine eksperimenter skyldes at hun ikke fikk seg til å tro sterkt nok. Innen parapsykologien har denne antatte sammenhengen mellom manglende tro og negative resultater sågar sitt eget navn, nemlig "the experimenter effect". Problemet er selvsagt at den som tror sterkt fra før har lett for å tolke ethvert resultat til å bekrefte sine egne forventinger og mistanker på forhånd. Problemet forsterkes ytterligere av tendensen til å operere med helt åpne kriterier [4] for hva som skal kvalifisere som et positivt resultat. Dette gjør parapsykologisk forskning spesielt sårbar for såkalt "data mining" hvor man tråler gjennom data etter en hvilken som helst tilfeldig trend og klassifiserer denne som en effekt av psi i ettertid. Det kan sammenliknes med å fyre av 100 skudd mot en låvedør i blinde og tegne en blink rundt den største tilfeldige klyngen med kulehull etterpå.

3. Psi er parapsykologenes betegnelse på den hypotetiske kraften bak ekstrasensorisk persepsjon (evnen til å oppfatte hva som skjer på et annet sted eller tidspunkt uten bruk av sansene), telepati (evnen til å lese andres tanker) og psykokinese (evnen til å påvirke døde gjenstander med ren tankekraft).
4. Dvs. at man ikke spesifiserer på forhånd hva man burde finne hvis psi eksisterer, men først ser hva man finner og bestemmer om det kvalifiserer som tegn på psi i ettertid.

Rasjonaliseringene når noen mislykkes i å innkassere James Randis pris på $ 1 000 000 til den første som klarer å påvise noen form for overnaturlige evner i en forsvarlig kontrollert test, tar gjerne form som en ad hoc-hypotese: noe var galt med testen, månens posisjon var feil, evnen er ikke ment å utnyttes til økonomisk vinning [5], verden er ikke klar for sannheten enda etc. Etter at alle kandidatene hadde feilet i Randis legendariske test av personer som hevder å detektere vann under jorden ved hjelp av ønskekvister, søkevinkler, magiske pendler etc. (i Australia i 1980), spurte Dick Smith fra Australian Skeptics hvor mange av kandidatene som fremdeles trodde de hadde paranormale evner. Alle rakk umiddelbart opp hånden. Men så skjedde det noe utrolig: En av dem begynte nølende å senke hånden igjen. Kandidaten måtte innrømme at resultatet hadde gjort han usikker, og at han nok måtte tenke gjennom saken på nytt. Smith strålte over at de hadde fått sin første konvertitt, men Randi var mer kynisk: Gi han et par dager på seg, så kommer han nok opp med en rasjonalisering. Her måtte Randi imidlertid spise sine ord. For, som han sier, det tok ikke et par dager, men et par minutter. Da ringte mannen fra en telefonkiosk for å fortelle at han hadde innsett hvor problemet lå: Det var strålingen fra walkietalkiene administratorene brukte under testen som hadde påvirket ønskekvisten.

5. Dette på tross av at mange av kandidatene gjør god butikk på sine påståtte evner fra før. For øvrig finnes det mer enn nok av veldedige formål å donere pengene til, men det er kanskje heller ikke meningen?

Som vi har sett i et tidligere innlegg, er også fornektere av alle slag virtuoser til å dikte opp separate grunner til å avvise bevisene for en uønsket vitenskaplig konklusjon hver for seg samtidig som de med overlegg ser bort fra det store bildet. Ellers er en av de vanligste ad hoc-hypotesene vi hører når vitenskapen ikke gir de troende de svarene de helst vil ha, at det foregår en omfattende konspirasjon for å undertrykke funn som truer de mektiges interesser, det "materialistiske paradigmet" etc. Strategien er 100 % vanntett: Hvis det ikke lykkes å finne noe bevis for vår favoritthypotese, er det selvsagt fordi konspiratørene har slettet bevisene eller holder dem skjult. Hvis det foreligger positive beviser mot vårt syn, så er de åpenbart plantet eller manipulert av konspiratørene. Hvis vitner hevder noe annet, så beviser det bare at de er delaktige i konspirasjonen. Så enkelt er det å avskjære alle muligheter for korreksjon hvis man tar feil.

En relatert immuniseringsstrategi går under det engelske navnet special pleading. Noenlunde dekkende uttrykk på norsk kan være å kreve særbehandling eller endre spillereglene. Argumentet kommer i så mange ulike varianter at de knapt lar seg oppsummere, men det som alle koker ned til er at hypotese X er unntatt fra ellers aksepterte premisser eller metodiske krav på grunn av en eller annen arbitrær karakteristikk ved X. Dette er en spesiell favoritt blant religiøse apologeter når de skal forsøke å finne en vei ut av problemet med uendelig regress [6]. Slik Daniel Dennett uttykker det i Darwin's Dangerous Idea (1995):

If God created and designed all these wonderful things, who created God? Supergod? And who created Supergod? Superdupergod?

For hver ny skaper som legges til rekken, kan vi spørre hvem som skapte skaperen, og hvem som skapte skaperen av skaperen etc. ad infinitum. Hvis apologetene kan tillate seg å simpelthen postulere at Gud ikke trengte noen årsak, hvorfor er det ikke fritt frem å postulere at heller ikke universet trengte det? For å unngå en uendelig regress kommer apologetene uansett ikke utenom å måtte forutsette at noe kunne oppstå spontant eller eksistere fra evighet uten å være forårsaket av noe annet. De er dermed avhengige av en eller annen form for special pleading for å insistere på at dette "noe" bare kunne være Gud og ikke universet selv (i en eller annen form).

Designargumentet støter på liknende problemer. Hele argumentet er i utgangspunktet basert på det premiss at noe så spektakulært usannsynlig som liv, intelligens og bevissthet trenger en helt spesiell forklaring [7] og slutter at denne forklaringen bare kan være guddommelig design. Apologetene er tvunget til ytterligere special pleading når de skal forklare hvorfor det ikke er noe problem å postulere at en gud med alle de samme usannsynlige egenskapene vi skulle forklare tilfeldigvis bare var der i utgangspunktet. Richard Dawkins gir argumentet dødsstøtet i Climbing Mount Improbable (1996):

Any designer capable of constructing the dazzling array of living things would have to be intelligent and complicated beyond all imagining. And complicated is just another word for improbable – and therefore demanding of explanation. A theologian who ripostes that his god is sublimely simple has (not very) neatly evaded the issue, for a sufficiently simple god, whatever other virtues he might have, would be too simple to be capable of designing a universe (to say nothing of forgiving sins, answering prayers, blessing unions, transubstantiating wine, and the many other achievements variously expected of him). You cannot have it both ways: Either your god is capable of designing worlds and doing all the other godlike things, in which case he needs an explanation in his own right. Or he is not, in which case he cannot provide an explanation.

6. Mer om dette i tidligere innlegg.

7. Takket være Charles Darwin har vi nettopp en slik forklaring, nemlig evolusjon ved naturlig utvalg.

Nok et eksempel på special pleading kan være når homøopater insisterer på at en randomisert dobbeltblindtest er uegnet til å teste ut homøopatiske preparater fordi homøopatien krever at hvert individ får en unik behandling tilpasset den enkeltes symptomer. Vår umiddelbare reaksjon burde være: "Javel, og hva så?" Det er ingenting i veien for å la homøopatene tilberede en unik, spesialtilpasset homøopatisk kur til hver testpasient på forhånd og bytte ut denne med et placebo i halvparten av tilfellene slik at verken pasientene eller homøopatene selv vet hvem som har mottatt hva så lenge testen pågår. Innvendingen er derfor irrelevant.