Hva som menes med appell til følelser, skulle ikke trenge noen nærmere forklaring. Forsøk på å manipulere oss til å akseptere eller forkaste en konklusjon med "hjertet" i stedet for hodet [1] kommer i så mange ulike former at det ville være et håpløst prosjekt å forsøke å oppsummere alle. Praktisk talt all reklame og all politisk propaganda havner for eksempel i denne kategorien. Å høre en politiker appellere til velgernes intelligens - som da Franklin D. Roosevelt ba amerikanske radiolyttere finne frem et verdenskart for lettere å kunne følge logikken i hans utredning om hærens strategiske utfordringer under Andre Verdenskrig - ville i dag vært så godt som utenkelig (Jacoby 2008). Også pseudovitenskapene appellerer flittig til følelser for overtale oss til å akseptere en ønsket konklusjon der hvor bevisene ikke er sterke nok til å tale for seg selv. Sterkt moralistisk eller ideologisk ladet argumentasjon bør alltid få det til å blinke en varsellampe. I dagens innlegg skal vi se nærmere på noen av de vanligste variantene.
1. Vi har allerede vært innom noen forsøk på å gjøre oss emosjonelt forutinntatte mot en uønsket konklusjon i innlegget om feilslutningen (i den grad man kan snakke om noen "slutning") poisoning the well.
Appell til frykt
Ved siden av den naturalistiske feilslutning og appell til tradisjon er dette alle kvakksalveres favorittargument. For å kunne selge en "løsning" må man først overbevise folk om at de har et problem som må fikses. Vi har en hel milliardindustri dedikert til å selge botemidler mot mer eller mindre imaginære trusler. Et godt eksempel er moderne "detoksifiserings"-produkter som utgir seg for å "rense" oss for ikke nærmere spesifiserte "toksiner" fra maten vi spiser eller miljøet. Nøyaktig hvilke toksiner det er snakk om og hvordan produktet renser dem ut av systemet vårt, er av underordnet interesse. Alt vi trenger å vite er at "toksiner" ikke er bra, og at vi trenger hjelp til å bli kvitt dem. Under en granskning av 15 slike produkter utført av gruppen Sense About Science var ingen av produsentene i stand til å presentere noe bevis for at produktene virket og langt mindre gjøre rede for hvordan de angivelig skulle virke. Når de ble spurt, kunne ingen av dem identifisere et eneste giftstoff som produktet faktisk kunne fjerne [2].
2. I flere tilfeller måtte produsentene innrømme at de simpelthen hadde omdøpt alminnelige såper, kluter , svamper etc. som "detox" fordi de fjerner møkk og døde hudceller.
Ikke at det har så mye å si fra et helseperspektiv, ettersom problemet koker ned til lite annet enn skremselspropaganda. Det gir kun mening å snakke om "giftstoffer" over en viss minstedose. Personer som ikke er eksponert for andre konsentrasjoner enn dem som normalt er til stede i mat, luft og drikkevann, har neppe noen grunn til bekymring, i hvert fall ikke i vår del av verden. Etter millioner av år med naturlig utvalg er menneskekroppen utstyrt med sitt eget effektive rensesystem og er som regel utmerket kapabel til å kvitte seg med skadestoffer på egen hånd. Liknende betraktninger gjør seg gjeldende for produkter og tjenester som skal beskytte mot elektromagnetisk stråling fra høyspentledninger eller trådløse kommunikasjonssystemer. Igjen er det ikke så nøye med de vitenskaplige detaljene. Alt vi trenger å vite er at "stråling" ikke er bra. Som jeg har skrevet tidligere...
Appell til sympati
Vi har alle sett TV-reportasjer der kjærlige og omsorgsfulle foreldre står frem og forteller tåredryppende historier om hvordan vaksiner eller elektromagnetisk stråling ødela deres barns liv og skildrer sin ensomme kamp for å bli trodd av det vitenskaplige miljøet som nekter å ta barnas problemer på alvor. Forskeren som får den utakknemlige oppgaven med å forklare forskjellen mellom korrelasjon og årsak, hva som menes med psykosomatiske lidelser og noceboeffekten samt hva forskningen egentlig viser i løpet av et par minutter, er sjanseløs i kampen om seernes sympati selv om han objektivt sett har aldri så rett ("Så han sier det bare er noe de innbiller seg?"). Som jeg tidligere har skrevet et annet sted:
Poenget er ikke å avfeie eller bagatellisere folks ektefølte lidelser. Det er ikke vanskelig å sympatisere med foreldre av et autistisk barn selv om vi ikke nødvendigvis kjøper deres egen tolkning av årsakene til problemet. Ideologiske grupper som tar autistiske barns lidelser til inntekt for seg sitt eget hat til vaksiner, og beskylder alle som sier hva forskningen faktisk viser for å være fiender av autistiske barn, fortjener derimot bare forakt. Det samme gjør de som påberoper seg offerstatus og roper om diskriminering fordi de ikke får nyte alle vitenskapens privilegier gratis uten å følge noen av dens spilleregler (se neste punkt).
Appell til redelighet
Fundamentalistiske Krishna-tilhengere sverger til det syn at månelandingene var en bløff fordi månen i følge deres hellige skrifter befinner seg lenger fra jorden enn solen. Scientologene på sin side forkaster psykiatrien fordi sektens grunnlegger L. Ron Hubbard insisterte på at psykiske lidelser skyldes åndene av myrdede aliens [3]. Som om ikke dette var sprøtt nok, finnes det sågar personer som forkaster evolusjonslæren på grunn av noe som står skrevet i noen forvirrede gamle tekster fra Midtøsten. Er ikke det mest redelige da å presentere disse "alternative" synspunktene på lik linje med den vitenskaplige konsensus i skoler og massemedia? Er det ikke bare rett og rimelig å presentere "begge sider av saken" og la folk gjøre seg opp sin egen mening?
3. Mer om scientologenes mytologi her.
Amerikanske kreasjonister er virtuoser til å appellere til folks rettferdighetssans for å oppnå lik behandling som den vitenskaplige konsensus: Alt de ber om er at folk skal få høre "hele sannheten" om evolusjonslæren og "ikke bare de argumentene som støtter den". En viktig del av denne strategien er å introdusere såkalte "weasel words" (Typiske eksempler er formuleringer som "kritisk evaluering" av evolusjonslærens "sterke og svake sider") i de statlige retningslinjene for undervisningen i skolene. Dette er aldri noe annet enn en kode for å smugle uvitenskaplige og diskrediterte kreasjonistargumenter mot evolusjonslæren inn bakdøren. Det høres så rimelig ut helt til man innser at kreasjonistenes kritikk av evolusjonslæren, fra et vitenskaplig synspunkt, ikke representerer noen "side av saken" i det hele tatt, slik heller ikke Krishna-tilhengernes argumenter mot månelandingene eller scientologenes argumenter mot psykiske lidelser representerer noen "side av saken". Som Judith Hayes uttrykker det:
Appell til respekt
Vi har alle hørt at man skal respektere andres tro. Selv personer som ellers regner seg som rasjonelle og virkelighetsorienterte, aksepterer at det er "respektløst" og "sårende" å kritisere andres tro. La det være sagt med det samme at dette ikke er noe argument for troens objektive riktighet. Selv om de troende finner kritikken aldri så støtende, så følger det ikke på noen måte at kritikken er feil. I stedet koker argumentet ned til at kritikken aldri burde ytres i det hele tatt selv om den er aldri så berettiget. Men er det i det hele tatt noen grunn til at det å anse en påstand som sann eller sannsynlig (Det er per definisjon det det betyr å "tro") skulle anses som verdig respekt i seg selv enten påstanden objektivt sett er sann eller ikke?
Det gjelder åpenbart ikke for all tro. Hvis du for eksempel tror at bussen går kl. 8.30 og jeg forteller deg at den går kl. 8.15, vil det neppe falle deg inn å bli krenket over at jeg "angriper din tro" eller kreve at jeg skal "respektere" din tro på at bussen går 8.30. Hvis du er interessert i å rekke bussen, vil din naturlige første reaksjon kanskje tvert imot være å takke meg for opplysningen. Sannsynligvis vil du heller ikke finne det spesielt støtende at jeg gir deg mine oppriktige grunner til å betvile din tro på at en asteroide utryddet dinosaurene. En mer nærliggende reaksjon ville være å presentere bedre grunner eller kanskje sågar akseptere at jeg muligens kunne ha et poeng. Vi ser med andre ord at det som regel ikke regnes som respektløst i seg selv å motsi andres tro omkring verdslige fakta og vitenskaplige hypoteser. Sam Harris uttrykker det som vanlig med beundringsverdig presisjon:
Appell til selvbestemmelse
Vi har alle behov for å oppfatte oss selv som selvstendige og autonome agenter og hater å bli fortalt hva vi skal gjøre, tro eller mene. Ironisk nok gjør nettopp denne selvstendighetstrangen oss sårbare for manipulasjon fra dem som vet å trykke på de rette knappene: Moderne kvakksalvere baserer mye av sin markedsføring på å fremstå som et "alternativ" for folk som ønsker å "bestemme selv". Slik Dr. Steven Novella ofte har påpekt, vant tilhengere av såkalt "alternativ medisin" trolig sin største seier da de fikk aksept for uttrykket selv. Slik har det lyktes kvakksalverne å vinkle sin største svakhet, mangelen på vitenskaplige standarder, som en dyd: Det handler ikke om å gjøre det fritt frem for terapeutene å selge ineffektive kvakksalverterapier, men om å sikre pasientene valgfrihet. Som Novella selv uttrykker det:
5. Troen på at virkeligheten kun eksisterer i menneskesinnet.
1. Vi har allerede vært innom noen forsøk på å gjøre oss emosjonelt forutinntatte mot en uønsket konklusjon i innlegget om feilslutningen (i den grad man kan snakke om noen "slutning") poisoning the well.
Appell til frykt
Ved siden av den naturalistiske feilslutning og appell til tradisjon er dette alle kvakksalveres favorittargument. For å kunne selge en "løsning" må man først overbevise folk om at de har et problem som må fikses. Vi har en hel milliardindustri dedikert til å selge botemidler mot mer eller mindre imaginære trusler. Et godt eksempel er moderne "detoksifiserings"-produkter som utgir seg for å "rense" oss for ikke nærmere spesifiserte "toksiner" fra maten vi spiser eller miljøet. Nøyaktig hvilke toksiner det er snakk om og hvordan produktet renser dem ut av systemet vårt, er av underordnet interesse. Alt vi trenger å vite er at "toksiner" ikke er bra, og at vi trenger hjelp til å bli kvitt dem. Under en granskning av 15 slike produkter utført av gruppen Sense About Science var ingen av produsentene i stand til å presentere noe bevis for at produktene virket og langt mindre gjøre rede for hvordan de angivelig skulle virke. Når de ble spurt, kunne ingen av dem identifisere et eneste giftstoff som produktet faktisk kunne fjerne [2].
2. I flere tilfeller måtte produsentene innrømme at de simpelthen hadde omdøpt alminnelige såper, kluter , svamper etc. som "detox" fordi de fjerner møkk og døde hudceller.
Ikke at det har så mye å si fra et helseperspektiv, ettersom problemet koker ned til lite annet enn skremselspropaganda. Det gir kun mening å snakke om "giftstoffer" over en viss minstedose. Personer som ikke er eksponert for andre konsentrasjoner enn dem som normalt er til stede i mat, luft og drikkevann, har neppe noen grunn til bekymring, i hvert fall ikke i vår del av verden. Etter millioner av år med naturlig utvalg er menneskekroppen utstyrt med sitt eget effektive rensesystem og er som regel utmerket kapabel til å kvitte seg med skadestoffer på egen hånd. Liknende betraktninger gjør seg gjeldende for produkter og tjenester som skal beskytte mot elektromagnetisk stråling fra høyspentledninger eller trådløse kommunikasjonssystemer. Igjen er det ikke så nøye med de vitenskaplige detaljene. Alt vi trenger å vite er at "stråling" ikke er bra. Som jeg har skrevet tidligere...
...har dobbeltblinde eksperimenter vist at personer som hevder å reagere på elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner rapporterer om negative symptomer (hodepine etc.) så lenge de tror det befinner seg en påslått mobiltelefon i nærheten enten mobiltelefonen faktisk er slått på (eller i det hele tatt eksisterer) eller ikke.Mer alvorlig er det at kvakksalvere og vaksinemotstandere aktivt spiller på en irrasjonell frykt for vitenskaplig medisin som "forgifter" kroppen med "kunstige kjemikalier" fulle av ukjente bivirkninger. Dette skremmebildet styrkes ytterligere av konspirasjonsteorier om den onde legemiddelindustrien ("Big Pharma") som kun er interessert i å holde oss syke for å kunne fortsette å selge sine verdiløse medisiner. Faktum er at ingen konvensjonelle medisiner, kommer på markedet før de har vært gjennom årevis med nitidig uttesting og godkjenning. Prosessen involverer grovt sett følgende trinn (Singh & Ernst 2008):
Faktum er at strålingen fra mobiltelefoner og andre trådløse kommunikasjonssystemer kun er andre former for lys. Dette lyset hører typisk hjemme i de laveste frekvensområdene, vesentlig lavere enn for synlig lys. Og lavere frekvens vil for ordens skyld si lavere energi - alt for svak til å bryte de kjemiske bindingene i DNA-molekylet og forårsake kreft som er en av de vanligste bekymringene.
- Preklinisk forskning (minst 5 år): Uttesting av diverse kjemikalier, ofte inkludert dyreforsøk, for sikkerhet og mulig medisinsk effekt
- Kliniske studier, fase I (1-2 år): Uttesting på 10-100 frivillige for å identifisere en sikker dose.
- Kliniske studier, fase II (2 år): Uttesting på 50-500 pasienter med en relevant sykdom for sannsynlig effekt og optimal dosering.
- Kliniske studier, fase III (3-4 år): Uttesting på hundrevis eller tusenvis av pasienter for effektivitet og ukjente bivirkninger, som regel inkludert kontrollerte dobbeltblindtester.
- Formell godkjenning (1-2 år): Regulerende myndighet evaluerer om bevisene for sikkerhet og effektivitet oppfyller kravene.
- Kontinuerlig overvåkning: Regulerende myndighet mottar fortløpende tilbakemelding fra leger for å fange opp mulige bivirkninger som ikke ble avdekket under tidligere trinn.
Appell til sympati
Vi har alle sett TV-reportasjer der kjærlige og omsorgsfulle foreldre står frem og forteller tåredryppende historier om hvordan vaksiner eller elektromagnetisk stråling ødela deres barns liv og skildrer sin ensomme kamp for å bli trodd av det vitenskaplige miljøet som nekter å ta barnas problemer på alvor. Forskeren som får den utakknemlige oppgaven med å forklare forskjellen mellom korrelasjon og årsak, hva som menes med psykosomatiske lidelser og noceboeffekten samt hva forskningen egentlig viser i løpet av et par minutter, er sjanseløs i kampen om seernes sympati selv om han objektivt sett har aldri så rett ("Så han sier det bare er noe de innbiller seg?"). Som jeg tidligere har skrevet et annet sted:
I en komplisert verden hvor det meste er et spørsmål om prioritering, avveining og kompromisser mellom ulike interesser, vil det alltid være mulig å grave frem et offer og vinkle det hele som nok et eksempel på systemets overkjøring av individet. Og "offeret" skal ha sympatien enten problemet er reelt eller ikke slik vi bl.a. har sett i forbindelse med mye av mediedekningen omkring el-overfølsomhet. Å fokusere på enkeltpersoners følelser er lettvint, umiddelbart fengende og krever ingen granskning av fakta.For folk flest trumfer en gripende anekdote basert på enkeltpersoners subjektive opplevelser alt som heter kontrollerte eksperimenter, statistikk og sannsynlighet, skjønt det burde være omvendt hvis målet er å trekke mest mulig pålitelige konklusjoner. Det er ikke alltid "offeret" eller den "svakere part" har rett. Selv om personens lidelser er aldri så reelle, så følger det ikke automatisk at hans eller hennes egen tolkning av hva som forårsaket problemet også er rett.
Poenget er ikke å avfeie eller bagatellisere folks ektefølte lidelser. Det er ikke vanskelig å sympatisere med foreldre av et autistisk barn selv om vi ikke nødvendigvis kjøper deres egen tolkning av årsakene til problemet. Ideologiske grupper som tar autistiske barns lidelser til inntekt for seg sitt eget hat til vaksiner, og beskylder alle som sier hva forskningen faktisk viser for å være fiender av autistiske barn, fortjener derimot bare forakt. Det samme gjør de som påberoper seg offerstatus og roper om diskriminering fordi de ikke får nyte alle vitenskapens privilegier gratis uten å følge noen av dens spilleregler (se neste punkt).
Appell til redelighet
Fundamentalistiske Krishna-tilhengere sverger til det syn at månelandingene var en bløff fordi månen i følge deres hellige skrifter befinner seg lenger fra jorden enn solen. Scientologene på sin side forkaster psykiatrien fordi sektens grunnlegger L. Ron Hubbard insisterte på at psykiske lidelser skyldes åndene av myrdede aliens [3]. Som om ikke dette var sprøtt nok, finnes det sågar personer som forkaster evolusjonslæren på grunn av noe som står skrevet i noen forvirrede gamle tekster fra Midtøsten. Er ikke det mest redelige da å presentere disse "alternative" synspunktene på lik linje med den vitenskaplige konsensus i skoler og massemedia? Er det ikke bare rett og rimelig å presentere "begge sider av saken" og la folk gjøre seg opp sin egen mening?
3. Mer om scientologenes mytologi her.
Amerikanske kreasjonister er virtuoser til å appellere til folks rettferdighetssans for å oppnå lik behandling som den vitenskaplige konsensus: Alt de ber om er at folk skal få høre "hele sannheten" om evolusjonslæren og "ikke bare de argumentene som støtter den". En viktig del av denne strategien er å introdusere såkalte "weasel words" (Typiske eksempler er formuleringer som "kritisk evaluering" av evolusjonslærens "sterke og svake sider") i de statlige retningslinjene for undervisningen i skolene. Dette er aldri noe annet enn en kode for å smugle uvitenskaplige og diskrediterte kreasjonistargumenter mot evolusjonslæren inn bakdøren. Det høres så rimelig ut helt til man innser at kreasjonistenes kritikk av evolusjonslæren, fra et vitenskaplig synspunkt, ikke representerer noen "side av saken" i det hele tatt, slik heller ikke Krishna-tilhengernes argumenter mot månelandingene eller scientologenes argumenter mot psykiske lidelser representerer noen "side av saken". Som Judith Hayes uttrykker det:
If we are going to teach creation science as an alternative to evolution, then we should also teach the stork theory as an alternative to biological reproduction.Kreasjonistene appellerer også flittig til sympati (se over) ved å påberope seg offerstatus og hevde deres teorier blir undertrykt og diskriminert mot, slik propagandafilmen Expelled er et typisk eksempel på. Problemet er ikke at alternative forklaringer diskrimineres, men at de såkalte alternativene svikter alle vitenskaplige standarder som eksisterer. For å læres bort som vitenskap i skolen må en teori grovt sett gjennom følgende faser:
- Hypotese: En forsker får en ide om hva som kan forklare et eller annet naturlig fenomen.
- Forutsigelser: Forskeren spør seg hva han eller hun burde finne - og ikke minst hva man ikke burde finne - i naturen hvis hypotesen er rett.
- Uttesting: Forskeren utfører et kontrollert eksperiment eller leter i naturen for å se om data støtter hypotesens forutsigelser. Hypoteser som fører til gale forutsigelser, må modifiseres eller forkastes fullstendig.
- Dokumentasjon: Hvis omfattende uttesting bekrefter hypotesens forutsigelser, må problemstilling, forutsetninger, metoder, resultater og konklusjoner dokumenteres godt nok til at hele prosessen kan gjentas av andre, som regel i form av en artikkel i et vitenskaplig tidsskrift.
- Fagfellevurdering: Før en artikkel (eventuelt) blir publisert blir den sendt ut til 2 eller 3 anonyme forskere som stiller kritiske spørsmål, leter etter metodiske svakheter og vurderer om artikkelen holder faglig mål (eventuelt etter diverse revisjoner). Kun de færreste artikler blir publisert i sin opprinnelige form.
- Kritikk og replikasjon: Hvis artikkelen passerer dette nåløyet, følger den virkelige ildprøven fra mengden av kritiske lesere som forsøker å gjenta og bygge videre på resultatene. Hvis andre forskere ikke oppnår samme resultat, må hypotesen atter forkastes.
- Konsensus: Hvis bevisene for hypotesen fortsetter å hope seg opp, vil selv de mest kritiske forskerne som fremdeles bedriver vitenskap (og følgelig baserer sitt syn på en ærlig evaluerering av data) etter hvert akseptere den som en gyldig teori. Som regel krever dette at teorien støttes av mange uavhengige bevisrekker. Selv den mest bunnsolide teori forblir åpen for modifikasjon og falsifikasjon i lys av nye beviser.
- Introduksjon i skolen: Teorien finner veien inn i skolebøker og klasserom.
Appell til respekt
Vi har alle hørt at man skal respektere andres tro. Selv personer som ellers regner seg som rasjonelle og virkelighetsorienterte, aksepterer at det er "respektløst" og "sårende" å kritisere andres tro. La det være sagt med det samme at dette ikke er noe argument for troens objektive riktighet. Selv om de troende finner kritikken aldri så støtende, så følger det ikke på noen måte at kritikken er feil. I stedet koker argumentet ned til at kritikken aldri burde ytres i det hele tatt selv om den er aldri så berettiget. Men er det i det hele tatt noen grunn til at det å anse en påstand som sann eller sannsynlig (Det er per definisjon det det betyr å "tro") skulle anses som verdig respekt i seg selv enten påstanden objektivt sett er sann eller ikke?
Det gjelder åpenbart ikke for all tro. Hvis du for eksempel tror at bussen går kl. 8.30 og jeg forteller deg at den går kl. 8.15, vil det neppe falle deg inn å bli krenket over at jeg "angriper din tro" eller kreve at jeg skal "respektere" din tro på at bussen går 8.30. Hvis du er interessert i å rekke bussen, vil din naturlige første reaksjon kanskje tvert imot være å takke meg for opplysningen. Sannsynligvis vil du heller ikke finne det spesielt støtende at jeg gir deg mine oppriktige grunner til å betvile din tro på at en asteroide utryddet dinosaurene. En mer nærliggende reaksjon ville være å presentere bedre grunner eller kanskje sågar akseptere at jeg muligens kunne ha et poeng. Vi ser med andre ord at det som regel ikke regnes som respektløst i seg selv å motsi andres tro omkring verdslige fakta og vitenskaplige hypoteser. Sam Harris uttrykker det som vanlig med beundringsverdig presisjon:
When was the last time anyone in this room was admonished to respect another person's beliefs about history, say, or biology, or physics...? We do not respect people's beliefs, we evaluate their reasons for what they believe. When a person's reasons are good enough, we helplessly believe what they believe. That's what it is to be a rational human being. Reasons are contagious.De som har gode grunner for det de tror, appellerer til disse. Spill på "sårede følelser" og krav om å respekt høres bare når det ikke finnes noen gode grunner å appellere til. Men en tro kan knapt bli noe mer verdig respekt av å bygge på dårlige grunner. I essens koker argumentet ned til lite annet enn emosjonell utpressing: "La mine dårlige grunner stå uimotsagt eller fremstå som taktløs og intolerant (...og begå sosialt selvmord)". Dette er kun en lite aktverdig hersketeknikk for å bringe kritikerne til taushet. Som jeg tidligere skrev et annet sted:
Hva "respekt" angår, vil jeg hevde at man ikke kan vise andre respekt uten å behandle dem som voksne, ansvarlige og rasjonelle individer. Dette gjør man ikke ved å bare fortelle folk det man tror de vil høre eller det man tror er mest strategisk effektivt for å vinne dem over på sin egen bølgelengde. Tvert imot er den eneste måten å vise andre respekt på, så vidt jeg kan se, å ta dem på alvor og appellere til deres fornuft. Dette på sin side gjør man nettopp ved å motsi dem dersom man er uenig, og gi dem sine oppriktige grunner for å mene de tar feil. Alt annet er kun infantilisering, og vitner i realiteten om det motsatte av respekt, ettersom det i utgangspunktet forutsetter at motparten ikke kan forventes å forholde seg rasjonelt til motargumenter.
Appell til selvbestemmelse
Vi har alle behov for å oppfatte oss selv som selvstendige og autonome agenter og hater å bli fortalt hva vi skal gjøre, tro eller mene. Ironisk nok gjør nettopp denne selvstendighetstrangen oss sårbare for manipulasjon fra dem som vet å trykke på de rette knappene: Moderne kvakksalvere baserer mye av sin markedsføring på å fremstå som et "alternativ" for folk som ønsker å "bestemme selv". Slik Dr. Steven Novella ofte har påpekt, vant tilhengere av såkalt "alternativ medisin" trolig sin største seier da de fikk aksept for uttrykket selv. Slik har det lyktes kvakksalverne å vinkle sin største svakhet, mangelen på vitenskaplige standarder, som en dyd: Det handler ikke om å gjøre det fritt frem for terapeutene å selge ineffektive kvakksalverterapier, men om å sikre pasientene valgfrihet. Som Novella selv uttrykker det:
I find it one of the greatest ironies of the CAM phenomenon that they have been able to pass laws that are overtly anti-consumer, in that they remove protection from fraud or incompetence, in the name of consumer freedom.Så enkelt er det å vri fokus bort fra det faktum at en behandlingsform ikke virker noe bedre enn placebo i en forsvarlig kontrollert test. Argumentasjonen inneholder ofte et sterkt element av solipsisme [5]: Det er sjelden vi hører om "alternative bilmekanikere" som bygger på alternative teorier om hvordan motoren virker ("Krystallene viser at vi må utføre akupressur mot dekkene for å harmonisere bilens energifrekvenser"). Men når det gjelder vår egen kropp ser mange ut til å tenke at det er opp til oss selv å bestemme hvordan den skal fungere i vår egen "virkelighet". Dessverre er det sjelden noen som har fortalt det til bakteriene, virusene eller kreftcellene.
5. Troen på at virkeligheten kun eksisterer i menneskesinnet.




